Bølla og blondinen

Sprettsøk

2011-01-25T06:44:00.000+01:00

Dette bildet er representativt for Bølla i søk. Hun synes å bevege seg fremover etter regelen "enten alle eller ingen bein i bakken". Boing boing boing spretter hun bortover i mitt lille søkefelt og finner store apportddummyer og små babysokker. Med nesa skrudd på og med et øye for mine dirigeringer. Moro! Så lenge det er jobbing i sprettene og ikke nevroser, kan hun få velge ganglag helt selv, synes jeg.

Dette er altså vår nye hverdagstrening; et slags miniteigsøk med små gjenstander. For den innvidde er det vel en blanding av jaktretrieversøk, nrh-feltsøk og nrh-teig. For den uinvidde: Bølla må sitte et sted hvor hun ikke kan se meg og vente mens jeg slenger en haug med gjenstander utover et visst område (10x20, 50x50 meter, alt ettersom hva topografien tillater), lager ingen spor til tingene, for det blir for lett, tråkker heller ikke opp området, og så henter jeg hunden fram og setter henne i søk. Da får hun vente, søke, apportere og bli dirigert. Både Bølla og jeg synes denne leken er veldig morsom.

Hun får i alle fall nok mat

2011-01-21T16:21:00.001+01:00

Det viser seg at Storeulv er villig til la seg sparke hardt i ansiktet og hodet mange, mange ganger om dagen av en dinglende Lilleulv fordi gevinsten er så stor. Lilleulv vil nemlig spise selv, og som det er med alt annet, kan han det ikke ennå.

Resultat: Tykk og blid labrador med kul i pannen.

Også observert: Avansert labradortortur, type selvpåført: I sin iver etter å finne den beste posisjonen for å plukke opp smulene fra Lilleulvs bord før de når gulvet, la Bølla seg litt for langt innunder stolen.

Resultat: Stor leverposteiklump falt ned og klistret seg fast i nakken hennes. O frustrasjonsblandede fryd - deilig duftende leverpostei - men hvordan slikke seg i nakken?? Akk, akk, alle problemene vi må konfronteres med her i livet. Hvem sa det var lett å være hund? Det er ikke lett å være henne, jaffal!

Das Experiment

2010-12-16T10:46:00.001+01:00

Hva skjer når man tar en relativt godt trent labrador og lar den ligge på sofaen og samle støv i noen uker?

Siste gang vi runderte var da Johnny var på besøk. Det var i midten av september. Det var omtrent på den tiden da keiser Augustus... nei. Feil historie. Det var omtrent på den tiden da Lilleulv våknet til og oppdaget at han ikke hadde så lyst til å bli båret rundt på så lenge av gangen lenger. Man var da ingen baby heller! Dette kombinert med kjapt dalende motivasjon fra hundeførernes side gjorde at det ikke ble noe særlig trening på Storeulv.

Vi merket vel forsåvidt underveis at forfallet satte inn, men det tok to måneder før jeg så det skremmende resultatet. Ikke bare var hun et lite helvete på tur i bånd og trakk som fiskesuppe (fint tysk uttrykk, må importeres straks) og var generelt ulydig, kjip og masete, men det verste av alt var at jeg plutselig så at hun ikke hadde det bra.

Jeg hadde for en gangs skyld tatt med meg Bølla ut alene for å lage et lite søk. Da jeg startet henne, gjorde hun noen nervøse krumspring - vi har sett flere av dem i høst. Og flere og flere - og så la hun ørene flatt bakover, ble nesten hvit i blikket og jaget halen sin i en vanvittig fart. Au. Hun var akkurat som da hun kom til oss for litt over tre år siden: Oppspilt, nervøs, usikker, stresset. Triste greier. Sånn skal det jo ikke være, så nå er vi i gang i igjen. Riktignok ikke med rundering, Lilleulv synes fortsatt det er for kjedelig å henge på ryggen min særlig mye lengre enn 15 minutter (mulig det er ubehagelig for ham. vet ikke. Note to self: han liker seg bedre i andre stillinger, feks foran og i det svarte sjalet. Men det blir for tungt for meg å ha ham foran. Vel. Det finner vi ut av. Til våren kan han kravle rundt på stamplass (stand? stam?).)

Så hva gjør en fjerdedels redningshund når den ikke runderer? Jo, den trener tøffelhenting inne og miniteigsøk med apportering av gjenstander ute. Og det trives vi veldig godt med begge to! Det er faktisk trivelig. Og det skulle ikke mye trening til før hunden ble litt greiere å ha med å gjøre igjen.


Tøffelsøk i stua. NB: Bildet er arrangert! Vi gjør det selvsagt litt vanskeligere enn dette og gjemmer tøflene andre steder enn midt på stuegulvet...

Man skal ikke kimse av tøffelsøk. Det er ekstremt praktisk for en som aldri husker hvor hun tok av seg tøflene sist. Og hunden lærer: I begynnelsen hentet hun naturligvis alt som ikke var skrudd fast (tøfler sa du? teller ikke denne leken? nei? denne da? denne da? og så videre), men nå spankulererer hun målbevisst forbi et berg av Lilleulvs sokker og hansker (Små sokker og bittesmå votter - perfekte å apportere og sååå gode å ha i kjeften - men min labbis går forbi! Forbi!) og henter tøflene der de måtte være.

Neste trinn er selvsagt å lære henne flere ord, slik at hun kan gjøre forskjell på Cs og mine tøfler.

Parallelt trener vi et slags nøkkelsøk. Fin trening på å ha ekkel metall i munnen. Dessuten usedvanlig kjekt å ha inne til den dagen man mister nøkkelen sin ute. Vil også lære henne å plukke opp andres nøkler, så vi kan imponere nøkkelmistende naboer. Har alltid bare trent på egne saker og ting, så jeg er redd hunden har lært seg å hente ting som lukter av flokken.. Hups. Alt man må tenke på... Vel. Poenget er at vi er i gang med trening, og hunden er mye gladere og ikke minst lydigere!

Vovvovv

2010-11-25T13:02:00.001+01:00

Akkurat nå oppdager Storeulv (5 år) og Lilleulv (5 mnd) hverandre på ordentlig. Lilleulv har allerede dratt Storeulv i ørene, og Storeulv har for lengst oppdaget Lilleulv som sekundær matkilde. Slikk slikk. Aldri har Knotten vært renere. Og alt er bare velstand: Lilleulv følger med på alt Storeulv gjør med store øyne, bredt smil og en høy skingrende latter som Storeulv helt sikkert setter spesielt pris på.

Bølla på hyttetur

2010-10-11T15:57:00.002+02:00

På fredag kveld kom Lena og hentet hunden vår. Hun skulle nemlig på hyttetur. lena altså. Og Bølla. Vi ble hjemme. Vi sto der og ble litt sentimentale da vi vinket den søte hunden vår avgårde. Jeg tenkte som så at dette var en god og realitstisk øvelse på når Lilleulv en gang blir stor og reiser av gårde på hyttetur uten oss...

C flyttet buret til Storeulv over i Lenas bil, og Bølla hoppet inn før C rakk å si noe som helst. "Her skal det gås tur!" tenkte nok Bølla fornøyd. Og fikk rett. En sekstimers på lørdagen og en totimers på søndagen. Herlig!

Men på søndagen, ja, da må jeg si at jeg savnet lille labbisen min. Jeg hentet ut en pose gulrøtter fra kjøleskapet og stålesatte meg for sjarmoffensiven som alltid følger fra veggishunden vår. Null. Niks. Ingen tassende poter, ingen bedende øyne. Tunfiskboks - samme nedslående resultat. Tomt for dne fiskeelskende Storeulv. Og da jeg satte i gang med å gjøre klar lammesteken (jepp, lammestek. Den ble veldig god!) og ingen kjøttetende Bølla kom og satte seg i kjøkkeninngangen og så på meg, da savnet jeg henne så det gjorde helt vondt. Men noen timer senere kom hun endelig hjem (det var dårlig høstvær - kjørte Lena forsiktig nok, mon tro, tenkte jeg for meg selv mens jeg ventet på hunden min :-) ), og lyden av potene hennes opp trappen var det fineste jeg har hørt nest etter Lilleulvs pludring. Nå er flokken hel igjen!

Utvidet flokk

2010-10-02T09:28:00.002+02:00

I dag er Bølla på tur opp til Breiviktind:

En av disse tindene er Breiviktind. Dit skal Bølla. Det er like fint vær i dag som på bildet, men ingen snø ennå.

Det er en titimers tur og terrenget kan bli vanskelig mot slutten, "men da bare snur Bølla og jeg før de andre hvis det blir for bratt," sa Lena, Junkerveiens Heidi I Fjellene og Bøllas fjerde matmor (først kommer C og jeg, så moren min og så Lena). Jeg aner ikke hvilken rekkefølge vi kommer i for hunden, og jeg ser det vel i grunnen som en flat struktur. Eventuelt en flat struktur av matforeldre med hunden som den eneste som er et nivå over alle oss andre. Hunden på toppen, fire hengivne mennesker under. Helt greit for meg. Jeg synes det er genialt å være hjemme og blogge litt, kose med Lilleulv og å få jobbet litt uten å ha dårlig samvittighet for at turen med Bølla ikke ble lang nok. Og på slutten av dagen får vi en sliten og sulten hund hjem som også må koses litt med. Alle burde hatt et sånt hundehold. Veldig mange hunder hadde hatt godt av det, og veldig mange mennesker også, som er glade i hund, men som ikke har tid til å ha en egen hund på heltid. Tenk på alle hundene som ikke måtte bli omplassert eller avlivet hvis eierne hadde funnet en sånn ordning... Dette er dyrebeskyttelse i praksis!

Det rare er at jeg selv setter mye mer pris på mine egne turer med Bølla nå. Jeg tror det er fordi jeg ikke går dem av plikt, men av lyst og med overskudd. Og når man ser den søte labradoren sin forsvinne ut døren, logrende og blid, klar for tur, gleder jeg meg til å få henne hjem igjen sølete, trøtt og like blid.

Bølla får det beste av to verdener: I arbeidsuken har hun selskap av meg siden jeg har hjemmekontor til daglig og perm akkurat nå, C og jeg trener hodet hennes med rundering og søk, og Lena gir henne lange turer og en masse kos.Vinn-vinn-vinn

Apropos det med å forsvinne ut døren - det er ingen selvfølgelighet her. Bølla nekter å gå ut med andre enn C, meg eller moren min. Hvis noen andre setter båndet på henne og vil ta henne ut døren, planter hun sine 28 kilo på gulvet og klarer å lime seg fast til en flekk linoleum med imponerende vilje- og fysisk styrke. Der sitter Bølla, og der flytter hun seg ikke fra. Ikke før C eller jeg kommer og tar båndet. Da slipper supelimet tak på sekundet og hun spretter ut av døren, klar for tur. Så da Lena skulle prøve for første gang å ta henne med ut herfra, sa vi lykke til og ikke bli lei deg om det ikke går, det er ingen som får det til.... Hah! Hunden vår svinset ut av døren mens hun så lykkelig opp på Lena. Glemt var matforeldre 1,2 og 3. Og det er en fin ting. For da er Bølla trygg og glad. Hun kommer tidsnok på oss når hun blir sulten!

Møøøøø

2010-09-30T19:44:00.002+02:00

27.09.2010
Originally uploaded by nansenfransen

Mye moro på landet. Den lille, søte kuen kom travende mot Bølla og ville tydelig si hei. Det ville ikke Bølla, som raskt lusket bort til meg for å gjemme seg bak barnevognen. "Møøø" kan lett forveksles med "Bøøøø" og man vet aldri...

Vi deler på hunden vår

2010-09-26T13:58:00.002+02:00

Forrige helg dro vi til Hamburg for å døpe Lilleulv. (Han ble ikke døpt Lilleulv. Ikke Knotten heller). Da måtte Storeulv bli hjemme, Og da hundepasseren ringte halvannet døgn før avreise og fortalte at hennes egen hund hadde fått lus, var gode råd dyre. Lus! Vi kunne jo ikke plassere Bølla der, for da var vi garantert å få tilbake en hund med ekle småkryp i pelsen. Bæh. Vi gikk gjennom alternativene - ta henne med til Oslo og plassere henne hos venner der? Men så dumt å utsette henne for en flyreise bare for å sette henne bort. Det er jo maks stress. Løsningen, som i utgangspunktet altså var plan B, viste seg å bli plan A, og vi har funnet verdens beste hundepasser!

L er nabo og på en måte kollega av C, og hadde en golden retriever i familien for en del år siden og har alltid storkost med Bølla hver gang hun har vært på besøk. Og når vi har vært hos henne, har alltid Bølla vært en selvfølgelig gjest. Og hun har sagt flere ganger at hun gjerne passer hunden vår, men av en eller annen grunn tenkte viførst på NRH-folkene. Uansett, L viste seg virkelig å være perfekt, og Bølla fikk seg en topptur hver eneste dag. Hver eneste dag! Vi kom hjem til en meget fornøyd og helt utslitt hund :-) Og ikke bare det, men siden L er nabo, lot hun Bølla være i vår leilighet mens hun var på jobb. Så Bølla fikk være i sitt eget hjem om dagen selv om vi var borte. Snakker om stressminimering!

I skrivende stund er L ute på tur med Bølla mens jeg bare loffer rundt hjemme med Lilleulv. L skulle nemlig ut på en liten tur opp på Løpsfjellet og foreslo å ta med Bølla. Herlig! Vi har fått oss en hunde-pool - snakker om vinn-vinn-ordning for alle involverte!

Bølla i vinden på en av de mange toppturene hun fikk da L passet på henne. Sjekk ørene :-)

Da guruen kom til Bodø

2010-09-11T12:29:00.006+02:00

C og jeg fikk besøk av Johnny, instruktøren vår fra Oslo, og vi dro lystig ut i skogen sammen med ham. Starten var fin etter to økter med klapperekke i uken før, men så begynte det hele for min del å likne mistenkelig på den aller første treningen min med NRH og Johnny da jeg ble henvist til å stå på parkeringsplassen og trene apport med hunden min mens de andre dro innover i skogen og trente. Lilleulv og jeg var nemlig figuranter i begynnelsen av løypen, og etter at vi var blitt funnet, fikk vi beskjed av Johhny om å gå til - ja, det stemmer - parkeringsplassen og gjemme oss der så Bølla fortsatt skulle tro at vi var gjemt et sted i skogen. Urettferdig! Så der sto vi, Lilleulv og jeg, det vil si jeg sto og han hang, ved bilene og ventet og ventet. Og ventet. På et tidspunkt hørte jeg Bølla bjeffe og da tenkte jeg med meg selv at hun sikkert hadde sett et spøkelse eller en bærplukker eller noe annet farlig uten NRH-medlemskap. Og det var en bærplukker, ble jeg fortalt etterpå, som sikkert lurte fælt på hvorfor det plutselig sto en labrador med gul trekant på 50 meter unna og bjeffet. Flinke hunden som slår over til halsmelding!

Omsider runderte de seg tilbake mot parkeringsplassen og Lilleulv og jeg rykket ut på ny for å gi Bølla et funn på slutten. Det tok sin tid, og forsto at C slet da jeg fikk beskjed om å gi en lyd. Og da han avsluttet, fortalte han at Bølla hadde vært i søk i 45 minutter og rundert kanskje 500-600 meter, noe som er kjempebra, men at han hadde slitt med at hun ikke alltid ville ut, så det ble en ganske tung økt. Og Johnny hadde en hel masse uvaner å plukke på, noe som viser hvor vanvittig viktig det er å ha en instruktør på midtlinja som instruerer og tar tak i ting. Selv om det kan være vanvittig plagsomt :-)

Når en liten hund skal ut og fly...

2010-09-05T17:12:00.003+02:00

Selv om hunden vår er i kategorien "stor hund" sammen med raser som schæfer og kongepuddel, synes ikke vi hun er spesielt stor. Hun er i grunnen akkurat passe. Likevel er det et helt lite sirkus som skal stables på beina hver gang vi skal en tur til Oslo. Nå er vi hjemme igjen etter vår tredje tur etter at vi flyttet opp hit, og Bølla har dermed lagt sin sjette flyreise bak seg. Jeg vet ikke om vi kan si at hun er blitt en globetrotter, men hun fikser flyturene med en lik dose sinnsro og stress - gjennomsnittlig helt ok, altså. Når hun leveres i spesialbagasjeavdelingen er hun ivrig etter å komme ut av buret, men ikke mer enn hun er på en gjennomsnittlig trening i bilen. Og det er ikke verre enn at hun meget lett lar seg avlede av deilige saker som eggerøren jeg sølte på gulvet (se bildet over hvor hun er opptatt med å inhalere egg samt flisefuge). No valium needed, hunden greier seg bra. Det er ikke en gang antydning til nøling når hun får kommandoen "inn i buret". Ikke må vi lokke og lure heller, så dette går aldeles strykende. Her takker vi Johnny for diverse innføringskurs (vi kom aldri lenger) i lederskap, og ser at det faktisk funker å være "calm and assertive" - det smitter over på hunden, som straks (?) blir "calm and submissive" (eller calm and assertive hun også, men poenget her er at hun skal være rolig og gjøre som vi vil, og det gjør hun jo.) Altså: Rolig og bestemt eier = rolig hund.

Men altså. Det er ikke lite som skal med når vi er on ze road. Og da tenker jeg mest på buret til dyret. King Size "live animals in cargo" i en lekker plastløsning som ikke passer i noen bod eller bagasjerom. Kjøpe det må man og - jeg trodde at man kunne leie plass for hver tur, men her må man altså eie. Hver gang vi lander på gardermoen, setter vi det igjen i bagasjeoppbevaringen/hittegodset og betaler en tredjedel av burets pris hver gang. Jaja. Samma det, den lille flokken vår er i alle fall mobil! Og alle sammen har vi vårt eget pass, både Storeulv, Lilleulv og Store Gubben Hesten (nei, vent'a, det var en annen regle).

Lilleulv og bagasjen tar en tredjedel av plassen hunden og buret tar. Min sminkepung er ikke verdt å nevne en gang, så det må være C som drar med seg så mye stæsj på tur...

Av andre hunderelaterte saker kan nevnes at C trente med Johnny i Maridalen og fikk hjemmelekse: klapperekke og apporttrening (!!). Feilmeldinger er visst den nye stoppen vår...

Én klapperekkeøkt er unnagjort etter dette, og så skal vi prøve å få til to til før Johnny kommer på lørdag og inspiserer...

Full klaff

2010-08-13T14:08:00.001+02:00

C hadde to strålende økter med Bølla sist søndag. Hun gikk mest tomt, og jobbet veldig fokusert. På ett slag så hun et spøkelse og bjeffet noen ganger mot skogen og nektet å gå ut, men etter litt hvile og mye overtalelse fra C, gikk hun til slutt likevel. Alltid bra å få løst sånne situasjoner!

Neste økt lå Knotten og jeg bakerst i løypa og gjemte oss for Bølla mens vi kjempet mot myggen. Hviiiiiiiiiiinn! Sviiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiisj! Hyyyyyyyyyyyyyyyyyl! Argh!

Og det ga Bølla enda mer fokus. Hun jobbet flott i runderingsmønster, og fant oss først på 8. slag. C mener at fokuset denne dagen skyldtes at hun hadde fått jobbe med feltsøk dagen før og at vi er i ferd med å aktivere hjernen hennes igjen. Jeg tror kanskje det skyldtes at hun visste at jeg og Knotten var borte (forklarer andre økt) og at hun skulle finne oss, og at hun i tillegg hadde en god dag og ville gå (forklarer første økt). Men nå er jeg litt desillusjonert hva angår runderingen, så kanskje C har rett. En ting som uansett stemmer er at C jobbet veldig bra med henne i begge øktene.

Trene, trene

2010-08-07T19:13:00.001+02:00

Å drive og føde er selvsagt ingen unnskyldning for ikke å trene. Enhver god NRH'er vet at det ikke finnes mennesker, kun figuranter. Og når en ny figurant har kommet til verden, må han så snart som mulig ut i skogen og være med på å gjemme seg for hunden.

Knotten var nesten fem uker gammel da han for første gang var med på midtlinjen. Han beundret Storeulvs innsats mens C var runderingssjef. C var ikke like imponert over Bøllas innsats, som i den første økten besto av noen meget forvirrede løperunder rundt føttene til sin herre og mester. Avsluttet "økten" med å la den stakkars utlagte figuranten rope på henne langt der borte fra. Store øyne på hunden - "næmen, skulle jeg gå ut og lete?? Hvorfor var det ingen som sa det?!"

Sukk.

Neste økt gikk så meget bedre, selvom C måtte jobbe litt og stå på krava da hunden ikke helt var overbevist om at det var noen som var verdt å finne der ute. Men det viste seg at det var det gitt, og C fikk viljen sin og Bølla gikk noen fine slag.

I tillegg har C og Bølla tatt appellen, i alle fall deler av den. Det viser seg at en hund som ikke har fått hodetrening på et par måneder eksploderer i vill glede som kjapt slår over i nevrotisk halejaging midt i apporten når den endelig blir satt i arbeid igjen. Setningen "Men hun kan det jo egentlig" er så fryktelig fristende å uttale da... En 3 uker gammel Knott satt i bæreselen sin og heiet på hunden vår.

Noen dager etter trente vi på sporoppsøk på Heggmoen. Hunden fikk på seg sporsele og forsto med en gang hva vi ville da jeg satte henne igang med "søk spor" og en håndbevegelse. Hun gikk rett på sporet av den tapte tennisball og søkte seg tappert frem gjennom lyng og ... vel, lyng. Tempoet var ikke for høyt heller og jeg slapp å gallopppere bak hunden min. I slutten gikk vi litt av sporet og jeg er redd hunden til slutt vant på overvær, men hei sann hoppsann, i barseltiden regner vi all trening for vellykket trening.

Knotten kan komme til gå Lars Monsen i næringen: 11 dager gammel fikk han sin første mini-topp-tur ute ved Saltstraumen, og ikke minst fikk foreldrene prøve seg på sitt første bleieskift i det fri. Det har ikke forblitt det siste. Og da gutten var blitt nøyaktig 30 dager gammel, klatret han, jeg og faren hans opp på Keiservarden. Ikke helt lite stolt av det. Knotten selv var ikke helt klar over hvor vi var, men jeg tror han satte pris på turen. Og flere skal det bli.

Da Lilleulv kom til verden

2010-08-06T16:16:00.002+02:00

Da bølgene hadde lagt seg etter Bøllas dramatiske nær-sjokk-og-død-opplevelse, var det på tide med et nytt drama. Denne gangen var det Lilleulv som ville ut i verden. Det startet med noe småtteri på lørdagskvelden, så vi avlyste vår tilstedeværelse på den tyrkiske aftenen vi var invitert til. Jeg vet selv at det kan være litt irriterende med folk som går på kino/teater/klassisk konsert med kjip hoste i stedet for å holde seg hjemme, og jeg var ikke sikker på hva etiketten sier om å føde på andres fester, men det kan jo ikke være mindre irriterende.

Denne bloggen handler om hunden min, og derfor kommer det ingen fødedetaljer her (sikker til stor skuffelse haha), men i svært korte trekk så det omtrent sånn ut: Søndag morgen satte det hele igang på ordetnlig, og Bølla begynte omtrent samtidig med sin morgenlige frokosttigging. Hun sto oppi ansiktet mitt der jeg lå p åsofaen og led i intervaller og logret vilt med halen sin og lurte på når det ble frokost. Herlig. Miss Empati 2010? Ikke akkurat. Men så tiltok det hele, og da endret hunden oppførsel. Når jeg hadde vondt, strakk hun på hodet og stirret på meg med kulerunde øyne og lå musestille. Når det gikk over, slappet hun av, krøllet seg godt sammen og sovnet. Og så på'n igjen for oss begge. Innimellom takene fikk jeg vasket håret, hentet avisen (Oppslag om skandaler ved sykehuset jeg skulle inn på. Fin lesning.) og avlyst en tannlegetime senere den dagen da jeg tross alt regnet det for usannsynlig at jeg skulle rekke den.

Klokken 12 holdt jeg det ikke ut mer, kl 12.30 var jeg blitt skrevet inn på sykehuset, og kl 14.14 kom Lilleulv ut. Fantastisk. Klokken 14.31 fant vi det første hundehåret på gutten :-)

Bølla var hjemme, og C fortalte at hun lurte fælt på hvor jeg var blitt av. Hver gang han tok telefonen og sa "Hallo!", løp hun ned trappen og stilte seg opp foran inngangsdøren - hun trodde han sa hei til meg som kom inn, sånn vi pleier å gjøre...

Foto: Det aller første møtet mellom Storeulv og Lilleulv.

Noen dager senere kom Lilleulv og jeg hjem, og Bølla reagert omtrent som vi trodde hun ville: ganske tilbakeholden (hva i alle dager er denne lille bylten??), ikke redd, men nysgjerrig og blid. Hun har ikke vist noen som helst tegn til å overta ham eller til å tro at Lilleulv er hennes valp, men viser respekt for den lille. Og når han skriker som verst, hender det hun ser litt oppgitt på oss og lurer på hva vi mener med dette, før hun sovner igjen. Nå er Knotten fem og en halv uke gammel og hun hilser på ham ved å slikke ham på føtter og hender, og er Lilleulv ekstra heldig, får han en elskelig slikk midt i pannen. Men hun går fortsatt ikke helt bort til ham på egen hånd, men må inviteres. Og det er fint, siden han forløpig er så liten og immobil.

Sjokk!

2010-06-26T14:19:00.000+02:00

- Hva i alle dager er det hunden vår holder på med?

C pekte på Bølla, som så ut som om noen hyadde gitt henne speed. Alt skjedde i rekordfart: risting, rar aking rundt på teppet med kinnet i gulvet, snurring, rulling, tygging på labbene - et eller annet plaget henne i hodeområdet og på labbene. Plkutselig så jeg noe merkelige vabler som boblet rundt på hodet, brystet og potene hennes, og så begynte hunden å ese.

- Allergi! Sjokk! Helvete! Hent bilen!

Utrolig så vanskelig det er å skulle finne fram nummeret til veterinæren når man er skikkelig stresset. Hvorfor var ikke det lagret på mobilen..??? Ta på halsbånd eller ikke? Hodet hennes var i ferd med å bli en ballong og jeg var seriøst redd for at luftveiene skulle tette seg til. Samtidig ville jeg ikke at Bølla i sin panikkartede tilstand skulle stikke av gårde idet vi kom oss ut av døren. Løsningen ble retrieverbåndet, som er løsnet når det trengs. Hadde jeg ikke vært så redd, ville jeg sikkert ledd av hvordan hunden min nå så ut. Den slanke, pene jaktlabbisen min så ut som en gammal, feit bulldog-labradormiks. Skummelt. Hun peste, men pustet relativt ok. Men jeg vet jo at en så sterk allergisk reaksjon gjerne ender i sjokk, og anafylaktisk sjokk dør man av uten behandling. Det gikk raskt, skikkelig raskt, nedoverbakke, og da jeg hadde være meget, meget insisterende på telefonen til dyrlegen - alt var stengt, og det var kun én vakthavende dyrlege i byen, og han var stordyrspesialist og holdt på med en hest som hadde vondt i munnen - arg, jeg er vant til døgnåpne dyreklinikker!! - møtte vi dyrlegen på klinikken ti minutter senere, og ikke en time senere, som det først var snakk om. Det finnes visse tilfeller hvor man ikke stiller seg pent i kø. Dette var ett av dem.

Da veterinæren kom, var Bølla i ferd med å sovne, og vi måtte jobbe for å holde henne våken. En utrolig skummel ro - apati er vel ordet - hadde spredt seg i hele hunden, og hun reagerte ikke på omverdenen. Hun så fortsatt ut som grandonkelen til en obvervektig bulldogbokserlabrador, og C måtte bære henne inn på klinikken. Der satte veterinæren to sprøyter (kortison, var det vel), en i hvert lår. De ble satt dypt i muskelene, i stedet for under huden, som var vanlig, og han forklarte at dette kom til å gjøre vondt, og ba oss om å holde godt på hunden så han ikke ble bitt.

Når en sindig stordyrveterinær med spesialisering på hester forteller deg at noe kommer til å gjøre vondt, da tror du på ham. Men Bølla reagerte ikke en gang. Hunden som piper når hun snubler litt, og som hyler når hun kommer borti en rosebusk med en liten torne på, reagerte ikke, og jeg så bare en lett skjelving i muskelen hun fikk sprøyten i. Skummelt. Deretter ble hun satt på drypp, og herfra gikk det bare oppover. Litt oppkast på veien, men hevelsen gikk ned, og Bølla begynte å reagere på ting. Da hun etter to timer forsøkte å kvitte seg med kanlyen som gikk inn i beinet og ga henne drypp, kunne jeg grått av lettelse. Samme da hun jofset i seg en godbit.

Veterinæren fortalte etterpå at han hadde vært bekymret for hunden da vi kom inn. Bølla hadde nemlig vært på god vei inn i sjokk da han startet behandlingen. Men tilstanden er enkel å diagonstisere og behandle, man må bare få behandling i tide. Puh. Stor lettelse.

Så hva i all verden var det hun hadde reagert på? Det første jeg tenkte på, var at jeg tidligere på dagen hadde vært hos veterinæren og fått den årlige vaksinen (kun kennelhoste i år), rabiesvaksine pluss en injeksjon med vitanmin B for å stanse den voldsomme røytingen hennes. Vaksinene har hun aldri reagert på før - ikke at de tbehøver å bety noe, allergireaksjoner er uforutsigbare - men kunne det ha vært vit.B, som vi prøvde for første gang? Veterinæren sa at han aldri noensinne hadde hørt om en allergisk reaksjon før på den type injeksjoner, men vi vet jo godt at Bølla har en tradisjon for å reagerer voldsomt og merkelig - hvilken annen hund får hjerteproblemer av magesjau??

Dagen etter dro jeg innom veterinæren som hadde gitt Bølla vaksinen og vitamin B for å hente resept på kortisontabletter så vi har i tilfelle rottefelle. Hun fortalte at hun hadde tenkt mye på saken, og at hun faktisk hadde opplevd en gang tidligere at en hund hadde hatt en allergisk reaksjon etter en sånn sprøyte. Og vi vet det jo: er sjansen en til en million, så kan du banne på at Bølla er den ene som reagerer :-)

Veps og bier er selvsagt alltid en mulighet, men hunden var inne da reaksjonen kom, hadde ikke fått i seg noe spesielt i løpet av dagen som vi vet om, og det har vært 8 grader og regn her i lang tid - ikke en eneste veps i sikte. Vel. Vi vil aldri finne ut helt sikkert hva årsaken var, men jeg vil gjerne satse på at det var den sprøyten, for den er liksom litt lettere å unngå enn veps og bier...

Nuvel. Nå går alt så meget bedre. Vi har nesten vent oss til at hunden vår krever livreddende, akutt veterinærbehandling én gang i året. Stor klapp på skulderen til oss, som fikk Bølla til behandling i tide og ikke lot oss lure av at hun tilsynelatende ble så rolig, og en stor klapp&klem til den snille, rolige, flinke veterinæren som reparerte hunden vår.

Og her hviler Bølla ut med en lekker, lettstelt og praktisk pelsklipp på forbeina - typisk sommerfrisyre for labradoren vår i alle de somrene vi har hatt henne:

Rundering i lyngen

2010-06-22T06:17:00.003+02:00

Full konsentrasjon ut. Sjekk lårmusklene! (Hvem sine? Tja, velg selv!)
C var runderingsmester nå på søndagen, og startet med en kort klapperekke. Så ble hunden lagt i bilen - noe motvillig. Første økt startet rett på, med 3-4 tomslag. De var vakre og store og som tatt ut av læreboken - bortsett fra at hunden på det første må ha brent av noe vanvittig med energi. Terrenget er åpent og jeg så henne løpe ut som en gal og slå over i harestil med bakbeina mellom forbeina. Ikke helt god, den der, med tanke på at hun liksom skal holde noen slag...

Bølla krysset midtlinjen hver gang ved C så det var en fryd å se på, samarbeidet var fint og flyten helt strålende. Så kom to funn, og de gikk bra. Mens C var ute på påvisning hos det siste funnet, ble en siste figurant lagt ut på andre siden. Og nå ble det full stopp og gå-nekt. Bølla nektet å gå. Det var ingen spor og ingen fert. Hun var sliten, men jeg tror ikke hun var helt tom, formen virket ok. Jeg tror det gikk på viljen. Eller manglende. Ditto lydighet. Etter mye surr som jeg selv kjenner så altfor godt, fikk hunden tak i sporet til figuranten på midtlinjen og raste av gårde. Søren... Nok en gang fikk hunden viljen sin. "Jeg går kun når jeg har en forventning om at det er noen der, og jeg velger selv når det er."

Men: dersom vi hadde avsluttet etter de to funnene, hadde dette blitt stående som en av de beste øktene i vår historie, med nydelige tomslag og fint søk. Hunden jobbet hele tiden og var veldig foksert. Men når man absolutt må drive på og avdekke problemer, så.... :-)

Vel. C er en modig man, og tok enda en økt. Denne gangen var planen å jobbe med motivasjonen til Bølla. Hunden detter jo sammen som en klut og vil ikke mer uten påvirkning. Å foreslo at vi la ut en figurant ganske langt framme i løypa, og hvis C fikk en stopp, skulle han få et rop fra figuranten, uten å slippe. Snyting, kalte hun det på fagspråket. Det forutsetter at hunden digger figuranter, selvsagt, og oppfatter at det er noen der ute som den ikke får komme ut til. Og neste økt kan ikke ligge altfor langt framme i tid hvis det skal ha effekt. Jeg tror at dette kan funke, men ikke i større grad enn alt det andre påfyllet og stimuleringen vi driver med, som holder i ca 10 minutter før det er slutt. Men jeg likte ideen, C også, og vi skal definitivt prøve. Som sagt så gjort, C startet og gikk tomt, og skulle du sett - denne økten gikk bedre. Han følte ikke at han måtte presse en eneste gang. Derfor brukte han ikke heller planen.

Dessverre mistet både C og jeg oversikten over hvor hunden befant seg på det siste slaget før figuranten, og hun dro over midtlinjen på egen hånd i sporet før noen av oss fikk sukk for seg. F... Ikke rart hunden er en smule spor- og overværsavhengig sånn som hun får løsning på løsning på den måten. En ting til: Mulig svenskebittet er for tungt, hunden plukket det opp i hvert slag - på vei ut allerede, og viste ingen påvisningstegn. Satser derfor på at det irriterte henne mot brystet, og ikke at det var feilmelding av typen: jeg melder på fert etter de siste figurantene eller bare fordri jeg er litt frustrert, for søkslyst og fokus var ellers veldig bra. Vi får følge med...

Hvordan kan vi best bruke Lilleulv?

2010-06-17T10:19:00.003+02:00

Vi har altså en labrador. En labrador er per def en apporterende fuglehund. Det betyr at hun apporterer, altså plukker opp ting og bringer dem til oss. Heldigvis apporterer hun fugler bare unntaksvis. Det hun er aller mest glad i å apportere er dessverre av liten nytte for oss. Etterlatenskaper etter hest, feks. Helt unødvendig. Men hunden kan også settes i arbeid. Vi har jo trent henne til først å lete etter ting for deretter å bringe dem til oss. Mennesker også. Det vil si, dem apporterer hun jo ikke, men melder fra til oss om at hun har funnet dem for så å vise oss hvor de er.

Jeg tenker at dette må kunne brukes i hverdagen på en eller annen måte. Type servicehund. Vi har jo så smått begynt. For eksempel kan Bølla kommandoen "gå til C/ Gå til Nanna" og ta med seg et eller annet som hun bærer i kjeften. Upraktisk med hestebæsj, altså, men når feks C står oppe og roper om hvor i alle dager sokkene hans er, kan jeg, som tilfeldigvis befinner meg i umiddelbar sokkenærhet i underetasjen rope på hunden, be henne om å lete (og tålmodig vente til hun har avlevert en tøffel, en flaske solkrem, et par solbriller (må slutte å la ting flyte rundt på gulvet), en sokk (yes!), en avis, den siste sokken (yes!), stappe sokkene pent inn i munnen hennes og si "gå til C!" - hvorpå Mors Lille Hjelper løper opp trappen og avleverer sokkene til C. Alle sånne pedagogisk innstilte voksne sier jo at barna blir så stolte av å hjelpe til - hunden vår blir stolt av å apportere.

Så det funker fint. Jeg vurderer å lære henne noen ord, som "sokk" og "tøffel" så jeg slipper å vente på at hun plukker opp og avleverer alt som ikke er skrudd fast før hun finner det jeg er interessert i.

Ganske snart skal Lilleulv bli Storeulv. Og da kan hun få bære bleier og flasker og klær mellom oss - det kan bli bra når man sitter fastlimt i en stol med en baby klistret til seg.

Og etterhvert kommer Lilleulv (det nye tilskuddet, altså) til å lære å krabbe og gå. Og da har de en tendens til å ville utforske verden, hasr jeg forstått. Og så går de seg vill. Uten at de vet det selv. Da må det da være veldig praktisk å ha en søkshund. Men Lilleulv vil vel ikke nødvendigvis alltid være hensynsfull nok til å forsvinne med et løsbitt eller noe annet i hånden som Bølla kan apportere for å melde funnet til meg. Så kanskje bør "finn Lilleulv!" være en egen kommando som vi ikke forveksler med rundering og feltsøk og som ender i pendling mellom funn og hundefører. Vel - jeg har rundt ett og et halvt år på meg til å finne ut av dette!

På ferie - aka "miljøtrening"

2010-06-02T11:11:00.000+02:00

Det blir ikke de store utfartene i sommer, så vi bestemte oss for å ta en miniferie til Lofoten sist helg. Her er vi på Tranøy fyr på Hamarøy, home of ze big pöt (poet) Hamsun, og griller pølser til hans minne. Det hadde han sikkert satt pris på etter alle de stive og kjedelige mottakelsene og statueavdukelsene som har skjedd i hans navn tidligere.

Det ble lite med rundering på fergeturene, men vi kaller det "ro- og miljøtrening", vi. I så måte var hele helgen en heftig treningleir for hunden.

Før og etter

2010-05-24T11:04:00.002+02:00

Bildet over: Vi samler krefter og går gjnenom runderingsløypen mentalt før start på Heggmoen i pinsen (buksesmekken min er åpen, jeg vet det. Det er mitt hjemmesnekrede mamma-goretexutstyr. 6-7 uker igjen til termin).

Det var strålende vær og vindstille. Vent litt. Vindstille? Nei da. Det kom nok vind inn fra venstre side da vi startet til at vi fikk et gjensyn med frøken "jeg lukter meget godt at det ikke er noen der så derfor velger jeg å ikke gå ut". Men i dag ble det ikke vist noen nåde. Hvem erre som er sjef? (Ikke svar på det...) Uansett, jeg krevde at Bølla skulle gå ut. Det var ganske svett arbeid, men jeg var nøye med å være bestemt, ikke sur, og til slutt fikk jeg henne ut. Hah! Det er virkelig på høy tid at vi krever litt mer av henne, for hun tåler det helt fint.

Opplegget ble en kort klapperekke i første økt ( tre klapp på hver side), så gikk de andre tre hundene og deretter runderte vi tomt med Bølla (300 meter, 24 minutter i aktivt søk, to funn på slutten) mens de andre gjemte seg ved bilene/tok kaffepause.

Vurderer ellers utleie av Bølla til sosialiseringsprosjekter - Å. hadde med den nye valpen sin, en utrolig pen hann-malle, 10 uker gammel og tøff som f. Hun ville at valpen skulle få treffe voksne, greie hunder. Bølla var barnehagetante og lot ham klatre rundt på seg og henge seg fast i halen hennes og i det hele tatt. Hun er utrolig glad i valper og veldig tålmodig og snill med dem. Jeg har en teori om at hun liker dem så godt fordi de er like tullete, lekne og vimsete som hun selv er.

Etter treningsøkten og en tur i området var vi så slitne, Bølla og jeg at vi sovnet opp ned på sofaen:

Egoistiske naboer

2010-05-21T13:06:00.000+02:00

Hvorfor i alle dager driver bonden på den andre siden av veien og ødelegger den fine plenen til Bølla? Her har vi gått tur og lagt feltsøk og til og med minirundert i hele vinter. Gjødslet har vi også for bonden, og så dette... Han kjører rundt på en eller annen maskin og vender jorden så det grønne forsvinner og det brune kommer opp. Ikke særlig heldig for oss. Noen mennesker tenker bare på seg selv, altså.

Bø!

2010-05-20T13:37:00.001+02:00

Vi ble fryktelig smigret her om dagen da vi kom ut på trappen og naboen satte i gang å ta bilder av oss. Til vi snudde oss og så det egentlige motivet, Herr Elg. Ca 10 meter unna sto en stor... en sånn uten gevir, det er vel en elgku? Beklager, Fru Elg! Hun sto og drøvtygget og stirret litt vedmodig på oss. Hun var kanskje lei seg fordi hun luktet så vondt. Det sto nemlig en stram elglukt (her beveger jeg meg over i ukjent farvann, kjenner jeg, men det må være lov å dra noen slutninger. Hvor ellers skulle den ha kommet fra, fjøslukten som lå i luften?) mot oss.

Da kom jeg på at vi hadde hunden med oss. Hund + elg = ikke kjærlighet. Skjønt det er vel verre med bjørn. På alle måter. For ikke å snakke om hvithai. Men vi digregerer (verbform av sustantivet digresjon. Fant det på selv). Men Bølla så ikke elgen. Ikke luktet hun den heller. Neida, elgen eksisterte ikke i det hele tatt. De som kaller det "strutsepolitikk" må snarest døpe det om til "labradortaktikk". "All clear, ingen her!" I stedet rakk vi akkurat å stoppe henne fra å gå over fra å snuse på naboens katt til å inhalere den. Alt er nu såre vel i zoologisk hages avdeling i Bodø.

Klar melding

2010-05-03T15:21:00.000+02:00

Nå var det hundeførernes tid for å få litt påfyll. Vi skulle ned til Oslo en ukes tid og fikk booket en treningsøkt med Johnny. Det var strålende sol og Maridalen på sitt beste. Kjempedeilig å gå i tett, fint skogsterreng igjen! Merket plutselig at jeg faktisk savner den typen terreng. Merkelig hva man finner på å savne...

Vel. Planen var at jeg og Bølla bare skulle starte. Jeg ville bare starte uten noe og så få en klapperekke etterhvert og så bare gå og se hvor langt vi kom. Vi startet som vanlig med kjempesprut, og jeg hadde noe sånt som tre flotte slag før hunden ble mer eller mindre tom. Da ble det vanskelig å sende. Måtte stille opp for hvert slag (etter å ha forsøkt flying som stoppet etter ti meter og ble avsluttet med snusing) og gi en liten hysj. Fikk maaaange småstopper - men jeg ble aldri irritert eller sur. Jeg vet jo at det ikke hjelper, tvert i mot!

Når jeg går på midtlinjen sammen med J, er det han som er storeulv og alfapappa og Sjefen Sjæl, og det får selvsagt hunden min med seg, og jeg får enda større trøbbel med lydighet enn normalt. Men i motsetning til tidligere, blir jeg ikke satt ut av det lenger. Sa hun og klappet seg selv på skulderen. Det gjør ikke at vi plutselig vakkert runderer 800 meter, men det er et hav av forskjell for meg som hundefører! Så vi er på vei mot et eller annet her.

Vi har flere ting som står i veien for oss, og en av de tingene kan vi virkelig jobbe med. Og det er Bøllas tendens til å få styre for mye på egen hånd i runderingen. Når hun er overbevist on at det ikke er der noen ute (ingen fert, ingen spor, ingen lyd) - og hun er trygg - vil hun ikke gå ut. Og jeg sliter med å overbevise henne. Det skal jeg jo ikke slite med. Hun skal gå ut fordi jeg ber henne om det. Hva vet hun om hva som kan gjemme seg bak en kolle? Vel, jeg har som tidligere sagt omtrent aldri opplevd at hun går over, så hun vet jo faktisk en del om det, men poenget her er at du kan faktisk ha begge deler: selvstendig hund som leter bra + lydig hund... :-)

Når det gjelder motet, som av og til står i veien for henne, og overtenningen (brenner av kruttet på de tre første slagene), er disse to utfordringene vanskeligere å gjøre noe med fordi dette er egenskaper som delvis ligger i individet og fordi hun er blitt såpass voksen. Vi forsøker å lære henne å brenne kruttet langsommere ved å forlenge runderingen, men jeg ser at den sitter langt inne...

Nuvel. Det var ikke akkurat noen sjarmøretappe og seiersrunde vi drev med der i Maridalen, men det var frøktelig nøttig å få konkret (huhei!) tilbakemelding fra Johnny - både C og jeg trengte det. Og til syvende og sist runderte vi jo 500 meter med 1 klapperekke og to funn. Og nå har vi fått hjemmelekser.

Store planer II

2010-04-25T16:48:00.001+02:00

I dag skulle vi øve på å krysse midtlinjen. Tanken var å gjøre det på tradisjonelt vis, ved å la noen holde hunden ute på den ene siden for så å slippe og lot henne passere hundeføreren og svusje ut og inn i skogen på den andre siden. Jeg var ikke i storform, så C fikk oppgaven. Nevnte manglende form var også grunnen til at jeg ville prøve meg på en slik økt. Jeg tenkte rett og slett at den skulle være enkel og gøyal. Det trenger man også av og til...

Men veldig raskt viste deg seg at Bølla heller ikke var i storform. Hun gikk helt tom etter bare tre krysninger med funn. Nå vet vi fra før at funn ikke funker som påfyll for denne hunden, heller tvert imot, men det var jo litt overraskende at det skulle gå såpass raskt nedover.

Mulig opplegget ble for vanskelig, med meg som operasjonsleder og C som hundefører og at det gikk mye hjernebruk med for hunden. For da C etterhvert prøvde seg med en hysjlyd, opplevde jeg for første gang at den ikke hadde den veldig tydelige effekten den ellers har. Og da vi vet at hysjlyden ikke fungerer alene, men sammen med hundens forventninger til oppgaven og hva som skal gjøres og at det er noen der ute, er det faktisk en mulighet at oppgaven ikke sto klart for henne. For så vidt interessant å observere, men selvsagt litt frustrerende for hundeføreren å oppleve at hunden ikke har noe å gi, og begynner å tulle fælt. Ellers er jo dette klassisk for oss: Hunden er vill og gal i starten og gir alt, for så å tømme seg inmari kjapt.

Framover blir det tilbake til vanlig treningsopplegg (dette med passeringstrening var bare en idé, jeg er usikker på hvor mye vi får ut av den): mye tomgang, klapperekke innimellom - og så må vi få testet Bølla og hundefører ved å ha figurantene lagt ut på ukjente steder.

Håper på treningsøkt med Johnny i Oslo snart så vi kan få litt påfyll og ideer til treningsplan.

Rundering i aktivt skytefelt

2010-04-21T15:09:00.001+02:00

Jeg hadde mange og store planer for økten i dag. Strekke runderingen i tid, ha plassert ut figuranter på uante steder i løypa for å sjekke både hund (leting) og eier (tillit til hund, egne nerver) og i det hele tatt. Vi dro opp til Bestemorenga (Bodøs svar på Frognerseteren) med freidig mot etter for første gang å ha havnet i noe som kunne minne om en kø her i Bodø. Det var en snill ulykke som skapte litt sakteregående trafikk over en strekning på 500 meter. Men du verden så raskt kø-irritasjonen stiger opp i en, da du, når en har tilbrakt mye tid i kø før. Vel, C tråklet seg fram og ønsket seg automatgir. Rett etter gikk ønsket over til firehjulsdreven jeep med automatgir pga hullete vei. Vi er vel bare overklare for å bytte ut Pussywagon tenker jeg.

Vel fremme ble vi overrasket av noe sånt som to meter råtten snø. C steg rundt i fonnene som en annen elg og mente at dette gikk så bra, så, helt til han begynte å tråkke gjennom. Da ville han ikke leke der lenger, så vi flyttet oss til smulere farvann.

Og før vi hadde rukket å si "miljøtrening" begynte kulene å flagre rundt ørene våre, hestene å galoppere foran øynene på vårs, og noe svære innretninger av noen gravemaskiner stemte i. Hei hå, hei hå.

Jeg sjekket at jeg ikke risikerte å sende hunden inn på skytebanen, for det hadde rett og slett bare vært dårlig gjort mot henne... Men av en eller annen grunn ofret jeg ikke lyden av leirdueskytingen en tanke, og hester vet jeg at går helt greit bare de ikke runderer sammen med oss, så de tenkte jeg vaffal ikke på. Vel. Jeg startet hunden med en enkel "runder!" (uten hysj) - og vips - et nydelig slag ut mot venstre (skytebanesiden). I det hunden er tretti meter ute, dør en leirdue med et bang og et knas, og Bølla hopper opp i luften, snur seg mens hun har alle fire beina over jorden (imponerende. Hvorfor sluttet vi med agility, igjen?) og piler tilbake til meg. "Nope, ingen der! All clear!"

Runderingen vår døde sammen med den stakkars leireplaten. Bølla var fullstendig satt ut av lyden. Jeg prøvde på andre siden, men ved neste skudd bråstanset hunden, og ikke faen om hun gikk utenfor min synsvidde. Hun viste ingen klassiske tegn på angst: hale mellom beina, bust og slikt, men siden jeg kjenner henne, var det lett å se at dette ikke var noe Bølla fikset. Heldigvis vet jeg nå at dette skyldes lavt mot, og ikke ulydighet, så det ble selvsagt ingen korrigering eller pressing. Jeg ba bare om å få en lyd fra figurantene, og fikk henne ut til figen på høyre side, bort fra skytingen. Helt fin melding osv. Og hunden spiste pølsebitene, så hun var ikke stiv av skrekk, bare ca 98% satt ut.

C hadde gjemt seg for hunden vår på venstre side. Jeg ba om et hoi, og hunden løp. Hele tjue meter. Der ble hun stående helt stille. Kan i grunnen ikke si noe på det: åffer skal man løpe mot et skytefelt, liksom? Hun returnerte - og at Bølla kommer hjem uten melding etter å ha fått en lyd viser bare hvor vanvittig ute hun var. Men dette måtte løses, så jeg fikk C til å kalle på henne, så hun skulle forstå at det var venn, ikke fiende som satt der i skogen. Og ut igjen - fire meter unna C stanset hun, så mistroisk på ham før hun temporært valgte å gå over til halsmelding.... Bjeffende hund i skogen - et sikkert tegn på at Bølla aner ugler i mosen og at de uglene er dødsskumle. Men hun kom seg nå helt inn til C og fikk meldt, og tok i mot belønning.

Vi måtte jo få en trivelig avslutning på det hele, så vi avsluttet dagen med en koserunderingsøkt med fire funn et stykke unna skytingen, og da så vi ingen tegn på stress eller redsel. Lyden var mye lavere, og det var mindre skyting, dessuten var Bølla forholdsvis høy av alle funnene. C dro en klassiker og glemte å sette på bittet (iiiik! hunden er naken!), men jeg hadde en refleks i lommen som jeg ga henne og som hun apporterte uten å mukke. Meldingen sitter, i alle fall, ingen tvil om det. Og at hunden ikke er skuddfast, var vel ingen stor overraskelse...

Sånn, ja

2010-04-18T14:38:00.000+02:00

Vi var en hel haug med folk på trening, og jeg bestemte meg for å be alle om å være på midtlinjen sammen med meg mens jeg jobbet med Bølla. Jeg trenger litt stresstesting - jeg er så mye bedre alene, men jeg bør også kunne jobbe med hunden min når det er "publikum" til stede. Og treningskameratene tok selvsagt oppfordringen min om å dilte etter og plage meg litt på alvor. De er greie sånn!

Det var stor forskjell fra tirsdagen. Jeg sendte Bølla med kun et hysj! - og svups, var hun borte. Jeg hadde ikke nødvendigvis dekket terrenget på det første slaget pga. vindretning og venstreskjening fra hundens side (pga skjeiv utsending fra min side), men må innrømme at jeg ikke tenkte på det, men bare konsentrerte meg om å få flyt i runderingen. Bølla hadde et helt annet fokus denne gangen (selv om hun som alltid er vill og gal på de første slagene og det hele går litt hett for seg), og jeg fikk flere flyinger over midtlinjen. Etter fire tomslag la jeg ut en figurant. Bestemte meg for sent, så Å ble tatt på fersken av Bølla mens hun løp ut fra midtlinjen, men hun løste det fortreffelig ved å fortsette å småjogge gjennom skogen. Bølla meldte likevel uten problemer på den bevegelige figuranten - hun er jo vilt begeistret for Å, så det overrasket egentlig ikke.

Deretter skulle vi da starte på nytt, noe som vi av og til har hatt trøbbel med fordi funn = avsluttet leting, logisk nok, så jeg ba C om å lage radiolyd og ga hunden en hysj - og sjelden har Nordland sett et så vakkert og stort slag.

Denne gangen var fokuset bra, samarbeidet fint, kun kort snørulling som jeg avslutet ved å ta tak i hunden og heise henne på plass (ikke elegant, men når man engang ikke sto først i køen da tålmodighet ble delt ut...,). Siden jeg nå vet at snørulling = frustrasjon/tom hund, fikset jeg det med en hysj som fikk opp konsentrasjonen hennes igjen, og ikke med kjefting og surmuling. Og da fikk jeg fint fokus på letingen igjen.

Etter tre tomslag til ble det så et funn, som jeg avsluttet med. Jeg klarer ikke å telle mens jeg runderer, men tror jeg hadde noe sånt som 7 tomslag og to funn. Vi vinner ikke noe maraton med det, men flyt og fokus var greit.

På planen fremover står:

Strekking av lengden på runderingen ( i tid, først og fremst)
Trene flying hvor hunden sitter på andre siden av midltinjen og løper over og ut på den andre siden - det kan ikke skade å lage et mønster i huet til Bølla hvor hun venner seg til å krysse midtlinjen i fart for så å rundere på andre siden - E. nevnte det sist trening, og jeg tror jeg skal plukke den fram igjen. Kan f.eks. gjøre det de gangen hun uansett har stoppet og jeg må sende på nytt.
X-faktor: Legge ut figuranter på forhånd uten at Bølla ser dem forsvinne og uten at jeg vet hvor de er så jeg får testet letingen hennes.

Hund på hyllen

2010-04-13T22:32:00.008+02:00

Så var det 3,5 uker siden hunden hadde fått løpe rundt i skogen og lete etter folk. Jeg tenkte at nå skjer en av to:

1) En blanding av understimulert hund og litt flaks gir meg drømmerunderingen
2) En blanding av understimulert hund og litt uflaks gir meg marerittrunderingen.

Det siste slo til. Vel, var vel ikke så mye uflaks involvert, mest en ufokusert villstyring som allerede på parkeringsplassen skrek og bar seg så jeg var sikker på at hun hadde utviklet rabies i siste stadium. Det kom noen aldeles merkelige gurgelyder fra hunden min som jeg aldri har hørt før.

Vel, på med uniform og bitt og hele greia, og så satte vi i gang med en hysj, en klapp og et funn. Det samme på andre siden. Deretter hadde hunden min mer eller mindre tømt seg for energi, fokus og intelligens, og oppstarten ble klønete. Hjalp ikke at jeg ramlet rundt i noen teite snøfonner (note to self: ikke send fra fonn, men gå utenom. Det rimer, så jeg burde klare å huske det). Hvorfor skal man gjøre det så forbanna vanskelig for seg selv, i syvende måned som man er, og med en hund som trenger en "kjærlig, men bestemt hånd", ikke en bolle som ruller rundt i snøen og er andpusten og stønner "ruhhhhhndehhhhr...".

Nuja. Nå vet jeg i allefall hvordan problemet løses: mer stimulering i form av klapp og hysj. Og det funket fint, men jeg avsluttet ganske tidlig denne gangen. Tok kanskje tre tomslag etter de to første funnene før jeg avsluttet med ett funn til på hver side (= 7 slag tilsammen), og helt til slutt en klapp og en hysj fra skogen hvor jeg ikke sendte, sånn at det var det siste hun fikk med seg den økten.

Ble forøvrig skrekkelig kort i skjæret dagen etter. Gangsperre og mye klaging. Terrengløp er ikke greia for tiden.

Samma det, vi skriver denne økten på kontoen for "minne hunden (og føreren) på hva det var vi drev med nå igjen". Regner med å få igjen for det på neste trening.

Resirkulering

2010-03-23T15:51:00.001+01:00

Vi trenger ikke n eopplevelser når vi kan gjenta de gamle. Ikke lære av våre feil når det er enklere å bare gjenta dem. Og i denne ånd gjenbruker vi bildet av Bølla og papiret:

For det var jo akkurat det samme som skjedde: Her i huset tar papiret sin tid for å komme fra beholderen under vasken og ut i containeren. Det får ofte en mellomlanding i gangen, og når det ligger pizza- og melkekartonger der, blir fristelsen for stor for et matvrak som en ytterst sjelden gang må være alene hjemme et par timer, og som dessuten elsker å rive i stykker papir. Så da blir vi møtt av en blid hund midt i en snøstorm av papirbiter.

Men vent, hva er det jeg sier, selvsagt hender det vi gjør noe nytt: For denne gangen lot jeg rett og slett hunden rydde opp sjæl. Hun fikk lov til å apportere alle de største papirbitene fra gulvet. To fluer i en smekk: Aktivisering av hund + gravid dame slipper å bøye seg. Snakker om servicehund.

Realistisk bykrig

2010-03-21T18:20:00.001+01:00

Det føltes liksom litt som en slags Nato-øvelse da vi sto nederst i industrigaten med portrom og lagerskur og sånt på hver side av gaten nedover, en litt sånn realistisk øvelse på krig i by blant bygninger hvor sivile når som helst kan dukke opp, og da må du ikke skyte.

Vi dro igang etter at både A og Å hadde søkt, og nysnøen var full av vanvittig deilige spor, så jeg fikk litt sporgåing, men det lå ingen figuranter der ute, så Bølla fikk ingen løsning på den måten. Her var det bare å heve nesen. Jeg ville gå tomt nedover gaten, snu og gå tomt tilbake til start hvor figurantene hadde lagt seg ut i mellomtiden. Sånn kunne jeg få så lang søkstid som mulig.

Og det var litt av et søk jeg fikk. Det var vakkert å se på, og jeg brukte gaten til å legge inn rundering og passering av midtlinje/gate - og det gikk fint å dirigere henne og hun krysset på egen moter hver eneste gang. Herlig! Det var lett å se at hun var fullstendig klar over hva denne øvelsen innebærer, og at hun var relativt høy, men ikke verre enn at hun var svært fokusert kun på letingen og jeg fikk ingen snøspising/-rulling eller tulling, kun jobbing. Hun var høy nok og nær nok meg til å klatre opp trapper, gå inn smug, hoppe over gjerder og slepe seg over 4 meter høye og veldig bratte snømåkefjell - hun oppførte seg som rene ruinhunden, gjorde hun. Fint samarbeid over hele linja + selvstendig hund.

Litt for selvstendig og lete-ivrig, for da jeg hadde sendt henne ut på den ene siden med runder-kommando, ble hun borte såpass lenge at jeg plutselig kom til å tenke på om det var et gjerde ut til veien eller ikke...? Da kom hun tilbake med melding. Hun avleverte som vanlig, og la ut på en målbevisst påvisning av den funnede. Da vi rundet hjørnet, tenkte jeg at det var litt rart at Å skulle ha gjemt seg så nær den store veien - og plutselig så jeg hunden min to meter foran grillen på en Volvo. Oh hjertestans. Hunden var like blid, Volvoen skrenset unna, bilen i motgående fil stoppet - heldigvis hadde Bølla på seg gul trekant og var ganske godt synlig. Jeg brølte på henne og takkskjelov har jeg en relativt lydig hund som kom inn til meg som en pil. Hun hadde altså krysset veien, funnet et eller annet menneske på den siden, meldt, og løpt over veien en gang til for å vise meg hvor. Jeg var litt for skjelven i knærne til å tenke helt klart, og fulgte ikke opp påvisningen. Men melding og påvisning var så bestemt at det nok var noen der.

Vel. Mens dramaet pågikk, så jeg A i øyekroken og fikk sendt Bølla i hennes retning så vi skulle få litt orden på oss (meg) igjen. Det gikk bra, og vi fortsatte - helt til slutten av løypa. Da kom Bølla tilbake med melding og jeg så på avstand at hun meldte på bilen til Å, som hadde døren åpen og der hang vesten og diverse jakker som Å hadde hatt på seg tidligere. Jeg tok den for melding på gjenstand, belønte og fulgte opp med påvisning og belønte igjen. Litt usikker på om hvor mye hunden skjønte, men jeg tror at hun kjenner Å godt nok - og øvelsen godt nok - til å vite at Å var borte og skulle finnes og her luktet det da svært så kjent av Å. Jeg vet ikke. Men jeg kan jo ikke ikke belønne meldingen heller, sidne hun jo skal melde på jakker og andre gjenstander. Får følge med framover hva angår eventuelle feilmeldinger så vi nipper det i bødden hvis det er det vi ser.

Men hvor var Å? Jeg gikk litt tilbake og fulgte opp stedet hvor Bølla nettopp hadde vært. Hun hadde vært borte såpass lenge at jeg bare hadde gått ut fra at stedet var avsøkt, for i skogen går jo hunden aldri over figuranter. Men i skogen står det ikke store bygninger, skur og biler som lager krøll med ferten, ikke på samme måte jaffal, og jeg sendte henne denne gangen rundt og bak et slags dobbelthjørne som jeg hadde oversett første gang - og der sto jo faktisk Å. Jeg er ikke spesielt vant med søk rundt bygninger, så det var en fin lærepenge for meg at jeg må dekke terrenget på en annen måte i sånne situasjoner.

PS: Bittet gikk opp fem ganger, hunden tråkker rett gjennom...Tilbake til svenskebittet med oss.

Hvor ble det av bilen?

2010-03-17T14:07:00.001+01:00

Av og til er det ikke bare uestetisk, men også upraktisk å ha en hvit bil:

Følgende bilde er ren estetikk: Pen hund nyter solen og snøen (mens sjefen måker ut bilen ovenfor - og håper at hun måker ut riktig bil) - også så praktisk det er å ha en søkshund når bilen er forsvunnet:

Yes, we can!

2010-03-15T16:12:00.001+01:00

Det lå opp mot 30 centimeter løssnø i svingene, men det bryr ikke vi oss om. Det vil si, det gjør vi jo, men ikke før vi klapper sammen i sofaen senere på ettermiddagen.

Søndag opprant med strålende sol og vakker snø og lite vind - er vi virkelig i Bodø?? Det var vi, og hunden vår også. Bølla skal ut og fly for første gang om noen dager, og vi har fått låne et fraktebur som skal brukes. Vi vurderte å dope ned hunden, men siden jeg egentlig synes at folk (og fe) må få velge selv om de vil ta narko eller ikke, gikk vi fra den planen. Plan B ble i gangsatt: Å venne hunden til buret så det blir et trygt sted. Så nå har buret stått i gangen og støvet i noen uker, og vi har alle vent oss til det, men Bølla har vært lite villig til å utforske det fra innsiden, så da var det at C kom med plan C: Vi tar ut det vanlig buret fra bilen, slenger inn flyburet og bruker det på trening. Da må hunden faktisk oppholde seg der inne i noen timer. SOm sagt så gjort - bortsett fra at operasjonen ble litt større enn tenkt siden corollaen må være verdens minste stasjonsvogn, men vi fikk da både hund og bur inn i bilen, og alle var fornøyde. Til og med hunden, faktisk.

Økten startet med en klapperekke, deretter to funn (lave klapp) og klapperekke igjen, før Den Gule Fare ble sperret inn i flyfraktgreia igjen. Neste økt var tomgang i dyp løssnø. C og jeg gikk alene på midtlinjen og beundret dyret vårt, som startet uten påvirkning av noe slag, dro dype tomslag etter dype tomslag med flotte passeringer av midtlinja. Huhei hvor det gikk! Helt mot slutten ga jeg henne en sjjj! eller to, og fikk tent henne igjen. Vi gikk vel en 280 meter på ti minutter, ingen figuranter - og nevnte jeg den dype snøen? Vel, kondisen til Lille Gul var i orden, faktisk var den meget god, og vi dro en av de beste runderingene våre noensinne. Jeg må bare se på dette fra en annen vinkel: Nesten 300 meter tomt. Uten påvirkning.

Hui!

Opplegget funker!

Nytt bitt - igjen

2010-03-09T14:51:00.004+01:00

Og så bar det ut i skogen igjen. Vi sprekker opp i sømmene og det knirker i sammenføyningene, men alt det der kan man jo like gjerne gjøre ute som inne. Dessuten er det bare støvsuging vi har fått forbud mot av legen, og det er vi fryktelig opptatt av å leve etter.

Hunden er det jaffal ikke noe gæernt med (bortsett fra at hun ikke kan støvsuge. Det er vel heller hun som bidrar med fyllstoff til støvsugeren). Men her yter og får man etter etter evne og behov, som de gode marxistene vi er, og rundere gjør hun i alle fall bedre enn både C og meg tilsammen.

Det var Cs tur til å lede troppene, og han satte igang showet uten stimulering (annet enn den vi får gratis i form av den kjente parkeringsplasssituasjonen med 1 treningskamerat, påseling av fastbitt (nytt! igjen!) og trekanten til hunden.) Og hunden gikk som en kule. Figurant var gjemt godt unna et sted etter 150-200 meter. Bølla gikk virkelig bra. Gøy å få tusle bak og se på. Nydelig store slag. Men dårlig med kryssing av midtlinjen, og noe småtulling som litt snøspising. Men det er da vi åpner verktøykassen og henter fram "hysj"-lyden. En kort hvisling i øret på Bølla, og hun stivner til i forventning og er klar - og på runder!-kommandoen er hun som ny med ladede batterier - herlig! Tenk å ha et så bra verktøy! (Minner mye om kvikklunsj i bakkene for dem som husker langrennsturer opp til Ullevålsseter som barn - pjoing og med ett har man ny energi! Magisk)

Både løping og melding gikk veldig bra med det nye bittet, som svenskene kaller for "norsk söksrulle". Hittil har alle bitt vært bedre enn den dyreste varianten... Typisk. Vel, vi følger spent med, men evaluering etter første prøvekjøring er at bittet ser bra ut.

Vel - her var stien slutt og C snudde for å rundere tilbake etter å ha kommandert meg ut i skogen. Jeg gikk tilbake til begynnelsen av løypa, som nå var blitt slutten av løypa, og gjemte meg bak en tre (surprise, surprise. bak et tre. må få bommet en jervenduk til å gjemme seg skikkelig i, synes det blir mye dårlig gjemselleking her). C fortalte at Bølla hadde vært litt tung å få ut - det passer jo godt med erfaringene vi har fra før: funn avslutter oppdraget, og skal man søke videre, må man se på det som om man starter runderingen helt på nytt - bare med en mer sliten hund denne gangen (husk at snøen rakk henne til brystet mange steder. Tungt, det! og en hund som ikke nødvendigvis har forventninger om at det er mer å finne) Hun gikk tre slag før hun stakk og fant meg. Hun kom ikke i sporene mine, så det lå vel et vinddrag i luften som bar duften av meg til hennes vakre nesebor. Hun hadde faktisk også vært svært klar over at jeg manglet og måtte finnes, sa C. Hyggelig å bli savnet!

Oppsummerende: Ingen klapperekke, ingen klapp, to funn, og hysj brukt et par tre fire ganger, relativt kort økt på maks 300 meter, i høy og tung våt snø. Hunden er forøvrig ikke mørkredd, ikke sånn generelt i alle fall. Jeg ser ingen forskjell på mørkerundering og rundering i lys.

Jo, også da vi skulle hjem, kjørte vi oss fast og kom ikke ut fra parkeringsplassen. C måtte dytte bilen et godt stykke. Det virket ikke som om han satte noe særlig pris på oppmuntringen min som jeg ropte ut til ham fra bak rattet og ut til ham at "tenk så mye tyngre det ville vært å dytte en Honda CRV!"

Vår første konkurranse!

2010-03-07T15:24:00.002+01:00

I januar 2009 besto Bølla og jeg apellprøven i NRH - som eneste ekvipasje som besto alle momentene på en gang. Det var vårt hittil stolteste øyeblikk. Vi slet med øvelsen fri ved fot (hund går pent på din venstre side mens den ser deg hengivent i øynene), men skrapte oss gjennom med et skrik og et hyl. De andre øvelsene gikk faktisk bra, og fellesdekk har alltid vært glansnummeret vårt (hunden ligger pent på en rekke med masse andre hunder mens du går og gjemmer deg. Mye rart folk finner på i hundeverden, men slik er nå en gang øvelsen). Tannvisning glemte jeg nå, forresten. Da skal dommeren kommer bort og hilse på hundeeieren, som har hunden i bånd ved siden av seg, pent sitttende. Sittende... Ha! Ha! Ha! Bølla blir fra seg av glede over dette vidunderlige mennesket som kommer for å hilse på og svarer på retrievervis med å hoppe rett i fanget på vedkommende. Vel. Poenget med øvelsen er at "hunden skal være tilgjengelig", og ikke vise aggresjon eller redsel. Så vi hilser oss begeistret gjennom denne øvelsen også.

Så. Det var strålende sol og smeltende snø i Bodø da vi møtte opp på kunstgressbanen (perfekt underlag for folk med gangsperre, derav et visst aktivitetsskifte i tiden som kommer, fra løping i snø og lyng til lett gange på plastgress).

Vi skulle stille i klasse 1, og det viste seg at vi var de eneste. "Da vinner dere sikkert!" var Cs optimistiske kommentar.

Tannvisningen begynte og gikk omtrent som beskrevet ovenfor. På bildet (klikk på bildet, mamma, så blir det større) ser man dommeren helt til venstre på vei mot meg og Bølla (til høyre for oss står en treningskamerat fra NRH. Litt pinlig.) Se etter, så ser du Den Gule Fare i ferd med å hoppe fremover og oppover mot dommeren... Dommer var heldigvis retrievereier og forklarte at vi ble trukket i poeng fordi Bølla ikke ble sittende, men manglende knurring og redsel ga oss nå 7 av 10 poeng.
Neste øvelse var fellesdekk. Vi hanket inn en hund fra en annen klasse (eliteklassen - Bølla var i godt selskap der hun lå og dekket). Dette har ikke hunden gjort på 14 måneder, og halen gikk faretruende raskt (hva er det den hunden er så glad for hele tiden?!), men hun ble liggende, självklart ble hon det. I denne øvelsen fikk vi trekk fordi hundefører (moi) ga en hel haug med dobbeltkommandoer (type å si "dekk!" mens du samtidig gir håndbevegelsen som betyr det samme. Man skal bare gjøre en av tingene). Her ble det 8 av 10 poeng.

Bølla gjorde alt helt perfekt, og det er bare en ting å si: Sorry, Bølla, for at jeg cramper stylen din. Her er det hundefører som står i veien for hundens rake vei til stjernene og championstatus med en masse forkortelser foran navnet.

Nå var hundefører blitt riktig så høy på pæra, og gjorde seg klar for øvelsen fri ved fot. Brrrr. Jeg tok av båndet på hunden, og fikk beskjed om å henge det rundt meg p åen viss måte (det skal ikke henge ned mot hunden i tilfelle det er til hjelp for hunden), men det viste seg raskt at vi hadde utfordringer på helt andre nivåer å bry seg om. Nå kom nemlig eksplosjonen jeg i grunnen hadde ventet på helt siden vi hentet Bølla ut av bilen 45 minutter tidligere. Frem til det ble hennes tur, hadde hun sittet ringside og sett på andre hunder uten å få være med å leke. Hun pep litt, og jeg visste godt at hun (jeg) hadde hatt godt av å få løpe av seg det verste kruttet. Men dette er også god trening, tenkte jeg, å måtte konsenterer seg når man har pelsen full av maur. Vel. Båndet kom av, og jeg rakk ikke si kvekk en gang før jeg så min lille labbis pile av gårde i et ellevilt tempo med kurs for en forlatt fotball 50 meter lenger borte. Den hadde jeg ikke sett en gang, men min ballgale hund hadde nok hatt den i siktet en liten stund allerede. Svusj så var hun borte, hentet ballen og tok en aldri så liten sjarmøretappe med den. Dommerne virket svært overrasket da jeg greit fikk henne inn og fikk tatt fra henne ballen - kanskje ikke så rart, vi så vel ikke så ordnede ut. Men det er ikke det at hun er så himla ulydig, jeg får henne jo fint inn igjen med en gang, hun bare kunne ikke øvelsen for fem øre, og klarte ikke å holde tilbake en liten sjarmsprint lenger.

Her er et bilde av resten av øvelsen fri ved fot. Dommeren er personen til venstre. Vedkommende til høyre, som står litt lost og kikker seg over skulderen er meg, som lurer på hvor det ble av hunden min, som på ingen måte befinner seg på min venstre side mens hun titter meg hengivent i øynene, men bak fotballmålet et sted på vei ut i snøen for å leke. Det ble 0 poeng - zero points - for denne øvelsen...

Til slutt kom øvelsen "fri ved fot og så hopper hunden over et hinder på veien". Vel. Fri ved fot-delen gikk omtrent som på bildet over, men vi fikk det da til til slutt. Et øyeblikk hadde jeg til og med hunden min på min venstre side med hengivent blikk og så videre:

Alt i alt fikk vi 15 av 40 mulige poeng, Stryk på to av fire øvelser. Men vi vant klasse 1 den dagen! Alt i alt en dag i Bølla og Nannas tegn: Øve er kjedelig, konkurrere er gøy! Spilte forøvrig damefotball for Dagbladet etter samme devise en gng for noen år siden. Vi trente aldri, vi bare spilte kamper og dro på festene etterpå. Vi vant aldri noe som helst, men vi hadde det ganske gøy.

300-400 meter

2010-03-02T21:34:00.003+01:00

Merkelig - når jeg dukker opp på trening iført min vakre kjeledress fra Europris (299,-) og gynger fremad i min nyfunne bekkenløsningsgange, begynner treningskameratene å nynne på Teletubbies-melodien.

Hva er det de prøver å si meg? Bare fordi man er litt rund på midten og vagger...?

Vel. Vi dundrer på. (Bare en ting: Flere enn meg som synes at Teletubbies er skumle, ordentlig skumle??)

Kveldens økt startet med klapperekke. 3 klapp på hver side og pipende hund på midtlinja. Klapperne gikk inn til midtlinjen igjen uten at Bølla så dem komme inn, og så gikk jeg tilbake til midtlinjen for å sende. Da var klapperne der sammen med oss, ikke helt perfekt, men det funket nå. Jeg sendte hunden og svusj var hun borte. Det fulgte 3 lange store vakre slag med kryssing over midtlinjen. Deretter dalte hunden ganske mye. Jeg fikk et par halvveisslag, og på det neste stilte jeg opp, ga henne en hysj - og svups var hun ute igjen og lette. Finfint. Jeg fikk noen irriterende ulydighetsøvelser innimellom, som tyder på at hunden var i ferd med å gå tom. Tissing, gnaging på stokk osv. Arrrgh. Jeg er nok litt for forsiktig med å ta tak i det - mulig jeg kan begynne å tillate meg en klarere tone på det rotet nå - ulydighet er jo bare tull. Vil bare for alt her i verden unngå å falle tilbake til press og negativitet nå som vi har klart å gjøre rundering til noe gøy.

Velvel, etter ca 200 meter kom den første figuranten (måtte gå i skjul med bølla, så vi fikk et kort opphold). Her var løypa slutt, så vi snudde rett og slett og gikk tilbake. Hun hadde hatt korte slag på denne siden, men godt å se at hun ikke gikk over selv om figuranten lå langt ute. Vinden var vanskelig å beregne, den var veldig svak, men det lå et visst drag i luften. Deretter gikk vi tomt til hun fant den siste figuranten helt i slutten av løypa. Jeg måtte bruke hysj-lyden et par ganger, kanskje fire-fem ganger til sammen. Noen steder lå det ganske høy snø, så det gjorde runderingen relativt anstrengende fysisk. Teletubbien slet i alle fall mot slutten. Det gikk forresten greit å sette henne i søk igjen etter funnet. Kom akkurat på at når vi endelig runderer i dagslys igjen må jeg få noen til å filme oss noen ganger så jeg kan se hva det egentlig er vi driver med. Det er så vanskelig å rundere og samtidig tenke!

Jeg tror at Bølla kunne gått lengre. Hundefører var ikke i form til å gå lenger, men vi bør ikke gå kortere enn dette fremover. Og unngå mønstre for alt i verden sånn at hunden ikke kan forutse noe som helst.

Jeg observerte forresten for første gang et kult fenomen (vet ikke om det skjedde for første gang, men jeg så det i alle fall for første gang): Etter at figurant nummer 1 var funnet, gikk det noen helt greie slag, fulgt av litt daling, og deretter tok det seg godt opp mot slutten. Det var som om Bølla fikk forventningen om at "den andre figuranten er ikke funnet ennå - kanskje på den andre siden? Nei, ikke der heller, men kanskje der borte hvor jeg ikke har lett ennå?" (Bølla hadde hilst på denne figuranten tidligere, og visste at vi manglet noen). Det var som om hunden fikk en slags second wind om man vil. Svusj og svups og jeg fant, jeg fant!

Geitvågen

2010-02-23T21:50:00.009+01:00

Kjapt oppsummert: tomt ca 200 meter. Ingen klapperekke. To funn pga dårlige slag i motvind, figuranter forsøksvis lagt bak vinden for å kure hund, som ikke lot seg lure, men gikk grunt ut, fikk overvær og løp ut. Note to self: neste gang: gjem figurant bak vinden - få lavt klapp, og send mot vinden.

Hund tom og sliten på slutten, noe tull etter funn.

Aha-opplevelse: Funn stimulerer ikke hunden.

Egentlig logisk, både i a) hverdagsspråk og b) etter hundens jaktfunksjon:
a: Hvorfor fortsette å lete når du har funnet?

Og b) Etter at hunden har lett, lokalistert og rushet inn og nedlagt byttet, er oppgaven over.
Da begynner man på en måte på nytt med runderingen. Husk dette, og ikke tro at funnet motiverer hunden til å fortsette å lete.

Dette er nok en grunn til ikke å være redd for tomslag. Jo mer hunden går tomt (stimulert av hysj og klapperekke i ny og ne), jo mer vil nettopp denne aktiviteten (leting) forsterkes.

I gang igjen

2010-02-22T19:42:00.001+01:00

Mens noen har vært i Sør-Afrika på ferie og bare ligget på stranden og latet seg, har andre rundert. Mye. Jeg ble dypt imponert da jeg kom hjem til ferdigrundert hund - fire ganger på ti dager, herlig!

C fant et mønster i de gangene Bølla stoppet litt opp og måtte sendes på nytt: Han gikk for kort mellom slagene og sydde for tett slik at hunden allerede hadde vært der han sendte henne. Da han testet teorien med å gå dobbelt så langt mellom hvert slag, gikk det meget bedre. Mannen gikk vitenskapelig til verks for å sjekke at Bølla ikke gikk over da slagene ble større, men alle figurantene ble funnet. Det er hunden sin, det! Og igjen må hundefører lære å stole på hunden sin. Når Bølla søker, går hun svære slag og hun går ikke over. Jeg vet at det også finnes andre grunner til stoppene (mot, manglende stimulering av letelysten, tom hund), men det var veldig interessant å få inn enda en faktor - og denne kan vi lett gjøre noe med.

Tullet med bittene fortsetter. Svenskebittet er heller ikke løsningen, for det tar kvelden på runderingsøkt nummer to. Nå er det svenskene kaller norsk söksrulle bestilt. Detta blir dyrt! Mens vi venter på pakke i posten, går vi tilbake til løsbitt, spesielt siden C meldte om et par feilmeldinger. Det gjorde meg litt skjelven, for det har vi da virkelig aldri hatt før og det skal ikke starte nå. Men det er kanskje ikke så rart om hunden er litt forvirret, så mye styr som det har vært med disse bittene. Vi har jo også vært frustert. Vel. Det skal vi fikse.

Hadde en gøyal økt i sykehusparken i ettermiddag. I stedet for å gå rett hjem etter jobb, gjemte C seg pent bak et tre. (Lurer på hva pasientene hans tenkte hvis de så ham stående helt stille bak et tre?) Bølla og jeg gikk til motsatt ende i parken og jobbet oss mot ham med vinden. Det er første gang vi har søkt og rundert utenfor vanlig trening. Det betyr at alle de vanlige treningssignalene ikke var der: Parkeringsplassen, de andre menneskene og hundene, bilen osv. Jeg var interessert i å se hvor mye NRH-vesten betyr for hunden. En hel del, skulle det vise seg. Treningsiveren kom da jeg hentet den fram (og hun var nesten like vanskelig å kle på som ellers på trening...).

Vi runderte også for første gang i et for oss merkelig terreng, veldig åpent og flatt. Jeg ville ikke bare gå med hunden dassende bak meg, men få et strukturert søk. Og det gikk finfint. Hadde ingen påvirkning/stimulering bortsett fra vesten og runderingskommando. Fikk noe snørulling fra hundens side, men tok ikke det så tungt. Brukte sjjj-lyden en gang. Og en gang sendte jeg Bølla, som bråstoppet etter ti meter fordi hun så en turgåer med hund tredve meter foran seg. Vel. Jeg jobbet ikke med det. Jeg presser henne ikke, for vi to har blitt enige om at de som ikke er med i NRH ikke er verdt å finne. Vi synes de er litt skumle, rett og slett, selv om andre påstår at det bare er snille sopplukkere og uskyldige turgåere. Man vet aldri, er mottoet til Bølla og meg, så for å være helt sikre, later vi som om vi ikke ser dem. Rundering er bare trivelig, ikke skummelt. Det eneste jeg fokuserer på med hunden min nå, er selve letingen og å strekke den for å se hvor langt vi kan nå med denne hunden - og da mener jeg i form av runderingstid og -lengde, ikke prøver og eksamener. Ut på redningsaksjon skal denne hunden ikke (med mindre den savnede er NRH'er). Noe vanskeligere og mer utfordrende kan du ikke gjøre med hunden din - å kommandere den i aktivt søk og holde den der over tid. Og alt som er vanskelig er gøy. Yrkesskade.

Tenker vi var i søk i syv-åtte minutter, så det var ikke store greiene, parken er jo ikke stor, men det var et supert alternativ til en kveldstur og fin trening å gå midt i en park uten midtlinje og treningsmiljø og likevel få hunden i aktivt søk på kommando.

Så kom Ask på besøk

2010-01-30T20:31:00.001+01:00

Følt temperatur -30, sterk kuling/liten storm. Her gjør C seg klar til å gå ut med søpla (og hunden), mens Bølla sitter foran ham og titter andektig (skeptisk?) opp på det rare vesenet.

U: Understimulert hund

2010-01-30T20:26:00.001+01:00

"En understimulert hund står gjerne og gjør mye, biter i stykker ting, og er generelt rastløs"

Understimulert? Prøv å gå lange turer i skog og mark, legge spor og feltsøk i minus 30 og storm. Hah!

Vel. Hunden vår bjeffer aldri og er generelt en sofagris. Rastløs finnes ikke. Men biter i stykker ting.... Dette var bildet som hilste oss velkommen etter en handletur på lørdag. Bølla fant posen med papir som skulle kastes, full av deilig duftende melkekartonger og pappruller som bare føles sååå gode å sette tennene i. Legg merke til tøflene mine i bakgrunnen, som sto der hele tiden mens hun holdt på, og som var fullstendig urørte da vi kom hjem. Flink bisk!

Bodø by night...

2010-01-20T10:51:00.004+01:00

... er i grunnen som Bodø by day nå om vinteren. Mørkt var det uansett da vi pakket hunden og dro av gårde for å rundere med Å. Bestemorenga lå ensom og forlatt i snødrevet, så det var bare å rundere i vei langs en midtlinje bred som en ballsal - herlig! Bortsett fra at glattisen under snøen fikk hundefører til å ta noen rare piruetter innimellom.

Vi hat startet med nytt program for Bølla: Forlenge tiden hun er i letemodus. For hver gang vi runderer, skal hun lete litt lenger.

Planen var å starte uten påvirkning, og å gå til jeg så at Bølla trengte stimulering.

Jeg innstilte meg mentalt på å få se igjen våre gamle uvenner Stopp, Full Stopp, Må Bare Tisse Litt, Så Må Jeg Bare Rulle Litt i Snøen Først og Hilse På Alle På Midtlinjen. Klart sånt dukker opp når hunden for første gang på jeg vet ikke hvor lenge må starte runderingen uten klapp med eller uten funn, og bare skal sendes ut alene for å lete. Frustrasjon og tom hund.

Snørullingen kom alerede før start, tissingen var der, hilsningen og stopp og - men full stopp kom aldri. Må huske å glede meg over det! Og det er ikke så rart at hunden rullet seg i snøen når jeg gikk salig på trynet på isen og ble liggende på bakken og le da jeg skulle sende henne. Det er jo snørulling fra hundeførers side, det.

Jeg hadde et kort øyeblikk hvor jeg ble frustrert. Men jeg fikk tatt meg sammen, smilte og sendte. Og noen ganger måtte hun sendes opp til tre ganger, men hvert slag endte med å bli langt og fint.

Etter at Bølla hadde lett i ca ti minutter (note to self: kjøpe stoppeklokke til å ha rundt halsen som man kan trykke på og av og som lagrer tiden - det er ikke mulig å rundere og ta tiden på seg selv), var tiden inne for å gi henne en klapperekke. C og Å stavret seg over isen og inn i skogen på hver sin side mens jeg og hunden gikk bak en kolle så Bølla ikke skulle få med seg hva som skjedde. Jeg sto og sang høyt alene i skogen så Bølla skulle høre minst mulig. Tror ikke det funket, men det var nu trivelig.

Så var det ut på midtlinjen og få to klapp fra hver side. Ojojoj! Turbosøkelyst fra hund. Men vi måtte pent gå og gjemme oss i skogen igjen så Bølla ikke skulle se at de to klappende forsvant tilbake til bilen igjen.

Det funket. Påfylt hund gikk flotte slag. På det første var hun ute langt og lenge, og jeg ropte ikke, bare ga henne et "her er jeg!" etter en stund. jeg var innstilt på at det var en sjanse for at hun kunne ta sporene til klapperne og følge dem til bilen, og jeg hadde allerede bestemt meg for at dersom det skjedde, vel, så skjedde det. Men under over alle under, hunden kom tilbake til meg og lot seg sende. Mistenker at hun hadde vært et slag over på andre siden også i sin leteiver, men hei! Ber du om letelyst, får du takle det når du får det!

Vi vandret på med freidig mot. Hunden krysser sjelden midtlinjen av seg selv og må svært ofte stilles opp og sendes. Jeg prøver selvsagt freidig hver gang å bare sende, og lykkes i ca 35% av tilfellene. Det er 49% mer enn tidligere, så jeg synes det går framover! Det blir veldig mye mindre flyt av å måtte sende hunden på nytt hver gang, og jeg skulle så gjerne sett mer drift i henne, men jeg har sett godkjente hunder som stilles opp og sendes for hver gang, så det skal ikke stå på det. Letelyst er alt jeg er ute etter, og slagene hennes er fine.

Etter klapperekken var Bølla i søk i ca 10 minutter. Det betyr at hun vært i søk i rundt - maks - 20 minutter. Kanskje vi skulle safe og si 17 minutter. Ikke helt uviktig, siden poenget er å prøve å forlenge tiden i søk med to minutter for hver økt. Siden jeg ikke helt kan dy meg med å legge merke til lengde, anslår jeg at vi runderte opp mot 400 meter.

Kort&herlig

2010-01-19T09:33:00.002+01:00

Søndagens treningsøkt foregikk nesten nede på kaia der hvor Hurtigruta legger til, men i laste- og losseområdet. Det gir alltid mange fine krinkelkroker og gjemmesteder.

Da det var vår tur, satte en happy Bølla i gang med asfaltspor.... De ga henne ingen svar, så hun satte kjapt nesen i været og fortsatte med overværssøk. Det fikk hun igjen for, for etter et par minutter fikk hun duften av E i nesa. Hun løp bort dit ferten kom fra - men det var da som.... Ingen her? Frem og tilbake, men hun må jo være her! Har hun løst seg opp i luften? Opp i luften, ja! E var gjemt rundt en mete over bakken, og Bølla fikk løst mysteriet med figuranten som kan luktes, men ikke nåes - og meldte. Finfint!

Området var relativt lite, og jeg ville ha Bølla i søk så lenge som mulig, så jeg sendte henne ut på slag og dirigerte henne. Her var det ingen tulleløping, kun leting. Og jeg oppdaget en morsom ting: All treningen med retningsdirigering har funket! Hun lot seg dirigere i alle retninger så lett som bare det. Nanna slenger ut med høyre arm, Bølla går til høyre... Herlig! Det er gull verdt i søk. Moro å se hvor ekstremt førervâr hun er. Kanskje det er en grunn til at hennes rase brukes mye som førerhunder...? Det er blitt mye greiere i runderingen også, selvom den øvelsen selvsagt er mye mer utfordrende både for hund og fører. Den krever med kondis, mer letelyst, mer selvstendighet, mer mot og i det hele tatt.

Det er så jeg vurderer karriereskifte (nok en gang. Først skulle jeg bli selger av feltsøksgjenstander, deretter cellospiller, og nå, hva er det denne gangen?): Man skulle blitt toller og fått brukt henne som narkohund. Bølla er drivende god til å lete når hun får lov til å jobbe tett sammen med meg og få støtte og veiledning.

Men jeg hadde nok blitt en dårlig toller. "Du ser ut som en trivelig kar, og siden du lover at du aldri skal smugle mennesker igjen, og side du ikke aner hvor heroinen i bilen din kommer fra, skal jeg la deg gå." Dessuten er jeg dårlig på å gå med uniform og å ha arbeidstider. Og teamarbeid. Og å jobbe med mennesker.

Kanskje Bølla og jeg kunne bli selvstendige narkokonsulenter som hyres inn etter behov?

Et nytt familiemedlem

2010-01-18T11:30:00.002+01:00

Forrige uke fikk vi tilskudd til familien: en cello! Bølla syntes først den var litt stor, og da jeg svingte buen for første gang, ble hun svært skeptisk. Men med litt støtte turte hun å hilse på den nye kompisen, og nå ligger hun en meter unna og sover når jeg spiller. Snakker om musikalsk hund!

Jeg har sagt opp jobben!

2010-01-13T13:41:00.007+01:00

Dette blir kjempebra! Jeg har funnet en ny inntektskilde. Nå er'e bare å lene seg tilbake og ansette pengetellere.

Den nye gullgruven heter "Salg av gjenstander til feltsøk".

På canis.no selger de nemlig felt gjenstander (to ord, korrekt) til kr 59,-

Logikken er splitter pine enkel: Når man trener søk, må jo hunden ha noe å finne. Jeg vet at mange av dere i NRH bruker fyrstikkesker, biter av hageslanger, en hullete vante, ja, simple stoffbiter har jeg også observert brukt.

Trist. Fattig.

Jeg titter meg rundt her jeg sitter i skrivehulen min, og hva ser jeg: innefor en radius på 60 centimeter: Penner, hylse til leppepomade, gammelt pennal, utslitt kameraetui i jukseskinn, en del av en tøyleke som ble halshugget av Bølla, noe glemt julepynt og så videre. Digitalkamera, dyre briller og mobiltelefon til dem som stoler på hunden sin (pc-skjermen blir for stor). Hallo. hundene våre skal ut og finne mennesker i nød. Da synes jeg det minste vi kan gjøre er å gå ut i skogen og gjemme bilnøkler, lommebok og mobil og be hunden finne det. Det handler om tillit.

Uansett. Jeg har mer enn nok stæsj til å sette sammen masse sånne felt gjenstands pakker for salg.

Nå er det slutt på å bruke gamle vanter og triste sokker i søket, slå til og kjøp Nanna&Bøllas Overraskelsessøkspakke til kun kr 129,-! Eller hva med en Premium-variant (jeg kan lime glitter på tingene) til kun kr 217,-? (Ingen av pakkene inneholder ovennevnte tillits-gjenstander.)

Kjøper betaler porto. Eller. Kjøper kan komme og hente pakken sin selv. Jeg tror ikke jeg orker å gå på posten.

Nytt år, nye feil. Nei, vent'a. Nytt år, ...

2010-01-04T18:28:00.007+01:00

I løpet av treningsdagen vår i dag falt det ca 2o cm snø. Unnskyld, sny. Bølla har ligget brakk siden før jul, stakkars, så lenge at jeg nesten hadde glemt hvordan hun så ut, hunden min. Sånn føles det i alle fall. Tre uker uten rundering er kanskje ikke verdens undergang for andre, men når man er vant til å tusle rundt i skogen og gjemme seg for diverse rottweilere og schäfere med jevne mellomrom, kjennes det lenge.

Vel, hunden min viste seg å være gul i pelsen og av rasen labrador. Finfin start, tenkte jeg, labradorer er jo så søte med de hengeørene sine.

Vi startet første økt (ok, den andre også) med vår sedvanlige "jippijippijippijippijajajajaiiiiiiiiiiiiiiiiii!" kombinert med yrevill hopping og spretting fra "på plass"-posisjon til en slags tigge-leke-posisjon i halv-dekk foran meg og tilbake til på-plass. Og så videre. Hadde vi trent agility, hadde vi vunnet. Jeg trøster meg med at alle hundeeieer har sitt å slite med. Vi slipper i alle fall en hund som jager postbud og som utagerer, og hennes verste synder er å være vill og gæern før treningsøkt, drøye'n litt med å komme på innkalling når det ligger noe spiselig i lia man bare skal gjøre seg ferdig med først og å kutte all kontakt med eier når hun er sliten. Jeg kan leve med det, har jeg kommet fram til. Jeg kan til og med jobbe med det, om det skulle falle seg sånn.

Det var fint å hente fram hunden sin igjen etter en veldig lang (og veldig fortjent, ifølge 9 av 10 tannleger og andre eksperter) juleferie. Første økt skulle være påfyll og motivasjon. Av hundefører. Bølla var så gira atte, men jeg vet av erfaring at det gå kjapt i revers om hun ikke får påfyll hun også. Selv har jeg som følge av ytre (indre?) omstendigheter hatt motivasjon på lavmål for å trene i det siste. Det er første gang jeg opplever å ikke ha lyst til å gå ut og trene siden vi fikk Bølla for 2,5 år siden (jeg snakker ikke om lufteturer eller duste-rally-lydighet, men om skikkelig trening). Men som alltid var det fint å komme seg ut.

Første økt var dessuten stresstesting av det nye bittet - kan hun holde det når hun er sliten og over litt lengre avstander? Ja. Kort og godt. Halleluja. Hun fikk noe sånt som 8 funn med klapp og var glad som jeg ikke har sett henne på en stund - faktisk siden siste trening. Aha, det var derfor vi likte å trene hund! Å se den happy labbisen med den skjeve rare halen og de fine hvite ridebuksene (jeg snakker om pelsen hennes i poetiske vendinger, man har ikke blitt gal og begynt å kle på hunden sin ordentlige ridebukser) forsvinne ut i skauen og galloppere tilbake med melding som hun så vidt får gitt fra seg før hun vrenger ut i lyngen igjen er motivasjonspåfyll nok for meg.

Andre økten feiret vi med et heftig snøfall, sånn at jeg skulle ønske at jeg hadde tatt med slalåmbrillene mine. Men siden de sjelden er med på hundetrening (trenger dem til løkskjæring hjemme), ble det med ønsket. Vi hadde veldig godt av å trene i dårlig vær. Altså, jeg digger snø, men dette var så tett og vått at det var vanskelig å se foran seg. Bølla var tydelig påvirket og myste ut i granskogen. Startet med to funn (med klapp) og gikk deretter rundt fire timslag før vi fant C som - skulle du sett! - hadde gått seg vill nettopp der Bølla var og trente den dagen. Heldig for ham! Han var helt hvit og nedsnødd da han ble funnet, men det holdt med litt munn til munn fra hundeføreren så var han god som ny igjen.

Og så runderte vi videre og alt var godt. Velstand i Hakkebakkeskogen. Jeg dro forresten en Johnny og fikk de to figurantene som hun fant først i løypa til å gå inn på midtlinjen og gjemme seg i bilen (der var det visst kaffe, røyk og musikk, så de hadde det visst ikke så verst). Jeg ville at Bølla skulle tro at de fortsatt var ute i skogen. Det funket fint, et par ganger hadde hun sporet på midtlinjen og løp bortover, men jeg fikk stoppet henne og fikk henne inn og sendte ut. Kult at spordronningen faktisk lar seg ta av sporet og settes i gang med rundering - yeah!

Det gikk fint, selvom Bølla trengte litt mer oppiffing enn den første økten strengt tatt skulle tilsi, så mye påfyll som hun fikk. Men været var altså helt klart en påvirkning i negativ retning. Vi har merkelig nok trent nesten bare i oppholdsvær. det er helt tilfeldig, for jeg husker nok av treninger med høljregn og diverse, men akkurat p åvår økt har det vært oppholdsvær i 90% av tilfellene. Ikke bra, hunden må jo jobbe i regn og. Hundefører også... Husker forresten en hagløkt - den gikk rett i dass, Bølla nektet å gå ut gjennom halgveggen foran henne og så dypt ulykkelig ut. Jeg kunne vridd opp ørene hennes, så våt var hun.

Min neste utfordring er å kaste krykkene (igjen taler jeg i overført betydning. jeg runderer jo ikke med krykker, dummen!). I alle fall en av dem (hm. blir det lettere eller vanskeligere med en krykke i stedet for to?) Meaning: Jeg skal prøve å holde igjen på sjjj-lyd og radio og annen påvirkning til jeg ser at det ikke går uten, så jeg ikke bruker opp alle triksene med en gang, for det er litt som å dele ut kvikklunsjen til barna når man har gått fra parkeringsplassen på sognsvann til utedoene. For tidlig! Hva i alle dager skal du by på i bakkene opp mot Ullevålseter da kanskje? Hæ?

Harrybittet

2009-12-13T12:08:00.003+01:00

I dag var det Cs tur til å ta styringen. Vi var på det gøyale stedet Nordland betong, som er et industristed med masse paller, grushauger, lastebiler og en haug med andre gjemmesteder. Det er veldig gøy å jobbe med hunden der, og jeg kunne jo ikke få ha dette for meg selv i all evighet. Bølla er såpass trygg på oppgaven at det ikke er noe problem for henne å ha C som fører. Og omvendt.

Vi var hele seks hunder og syv figuranter på trening - halleluja - og C ba meg gå sammen med ham og Bølla siden det var første gang. Det var moro å se Bølla jobbe - hun er fullt klar over hva oppgaven er, og går inn for det med sjel og hale.

Samarbeidet mellom C og Bølla var helt strålende. Bølla lyder ham og følger hans direksjoner. Det er interessant å følge med på henne når hun blir sliten. Da går hun tettere inntil fører og ser ofte på ham for å få instruksjoner.

Svenskebittet fungerte aldelses utmerket i dag også. Må huske å teste bittet ved å vri litt på det og se om hun fortsatt kan melde dersom det henger mer oppå nakken hennes. Ved neste runderingsøkt skal jeg dessuten prøve å få slitt henne litt ut og se om hun fortsatt klarer å holde på bittet over lengre avstander og komme helt inn til meg med bittet i munnen. Tror det skal gå bra, hun er jo tross alt en apporterende fuglehund, selv om hun ble gjort oppmerksom på det faktum lovlig sent her i livet.

Heia svenskene!

2009-12-08T12:25:00.006+01:00

... Og Gunda Svan starter femmila i en hastighet aldri tidligere sett, dette må ende med sprekk, men neida, hun leder, og oj! hva var det? Alle andre hadde falt, men ikke Gunda, nei, Gunda sklir på hoften bortover klinkisen, sparket vilt med bakpotene før hun endelig får feste igjen og kan sette i gang med sin vanlige, vanvittige løpestil à la hare rømt fra sinnsykehuset. Og hele tiden går nesen høyt og neseborene flagrer når hun får overvær av de som har vært teite nok til å prøve å gjemme seg for henne. Hun tar en 45 graders - vel, det sklir over i en litt mykere sving, men det er underlagets feil, hun haver laaangt bortforbi rekken med paller som hun skulle sjekke, men tar seg raskt inn, hva feiler denne hunden, er det rabies eller er det bare vill begeistring og fullstendig kaoshjerne? Puh.

Påkledningen var ikke mye roligere. Doink! Doink! Doink! Min labradors idé av "på plass" er å hoppe rett opp fra sittende posisjon, ned igjen, og doink! opp igjen. Men rett skal være rett - hun gjør det på min venstre side, og blikkontakten er det ikkeno å si på.

Jeg skal aldri igjen fnyse foraktelig av border collier på agilitybanen som tar fullstendig av.

Eller jo, det skal jeg, men det er fordi agility er litt fjollete. Og fordi en av mange gleder i hundemiljøet er å fnyse foraktelig av andre og synes at man selv er mye bedre.

Ingen har noensinne lært Bølla å få på seg seletøyet. Hun kan lett bli engstelig hvis du er for kjapp, eller hvis du bøyer deg over henne. Fy til tidligere eiere (mistenker at de ikke har vært så overveldende greie mot henne), og fy på meg at jeg ikke har tatt tak i det før. Vel, halsbåndet fikk jeg på plass for en stund siden, så det går greit. Har ikke tatt det av siden, for det er enklest sånn. haha. Neida, jeg mener at jeg fikk trent henne til å sitte stille mens vi tar på halsbåndet. Stor fremgang fra å rulle rundt i evig brytekamp med hoppende glad labrador tre ganger om dagen. Men trekanten til redningshundetrening krever at hun sitter rolig mens jeg trekker og drar i strikker over og rundt og bak, og det blir aaaltfor vanskelig for labbisen som ikke aner at hun er fire år og stor hund nå.

Så jeg startet treningscamp "få på trøya", og vi gikk fra doink doink doink inne på stuegulvet til vakker, rolig og behersket stillesitting på samme gulv. Herlig! Men alt det der var som blåst bort da vi fat frem seletøyet i det virkelig liv. Intet sted er Bølla så gal som når hun venter på å få trene, og det er i den situasjonen vi må få det til. Velvel, det skal vi få til. (Og til dem som måtte tenke foraktelig at med litt lederskap fårru bikkja til å sitte stille: kjeften på seg. Jeg gjør det på min måte. Det er mye hyggeligere. Men ellers er jeg enig.)

Poenget med overskriften om svenskene var egentlig at vi fikk testet svenskebittet i dag. Det funket! 98 kroner skulle løsningen på all verdens problemer koste. herlig! Selv høy som en drage fikk hun bittet og holdt det. Yeah! Ikke noe tråkking gjennom, ikke noe justering og feil og tul og tøys, bare ren og skjær melding. Ah! Heja Sverige!

Som sagt, så gjort...

2009-11-30T14:03:00.003+01:00

Ingen grunn til å kaste bort tid - vi lagde vårt eget svenskebitt. Nå kan alle de andre hundene stå der grønne i ansiktet av misunnelse mens Bølla danser i skogen med sitt vakre oransj-gule nylon-gummi-svenskebitt laget av meg. Ingen snubling, hekting eller tryning. Bare melding etter melding med det nesten selvlysende bittet vakkert flagrende etter hunden. Dette er det første jeg har laget selv siden sløyden!

Jeg tror det kan bli årets julegave!

Utstyr

2009-11-30T13:16:00.001+01:00

Det berømte (?) svenskebittet. Det ser ut som en liten gitar :-). Skal bli moro å høre Bølla klimpre i løypen.

Nedtur i snøen

2009-11-30T12:47:00.007+01:00

Kabom - krasj!

Ikke fullt så ille, men ille nok.

Vi runderte på Naurstad i opptil 20 cm snø - som ligger oppå masse høy lyng, så tilsammen gir det en rimelig seig effekt for hundene.

For første gang på det jeg kan huske, la Bølla seg faktisk ned på midtlinjen før det siste slaget. Jøss. Jeg undervurderte hvor sliten hun ble. Og med slitet kom alle problemene våre strømmende tilbake.

Ufokusert hund, null kontakt, dårlig samarbeid. Det gjør meg irritert og frustert, noe som gjør Bølla enda mer unnvikende. Snørulling og frutrasjonstissing og generell ulydighet er resultatet (fra hundens side...). Sur fører i andre enden.

Heldigvis fikk jeg tatt meg sammen før vi ble ferdige. Bølla gjorde jo faktisk ikke noe galt. Mangel på kontakt og samarbeid må jeg ta ansvaret for (æsj. det er ikke gøy å måtte ta ansvar for ting). Bølla løp rundt og søkte og gjorde som hun skulle. Jeg fikk peppet meg selv opp, og det hjalp litt.

En annen stor frustrasjonskilde, er utstyret. Det oransje bringkobbelet fungerer ikke for Bølla i det hele tatt. Det løser seg ut minst to ganger per økt. I tillegg tråkket hun gjennom denne gangen, uten at bittet ble løst ut. Da står hun med den ene foten låst inntil kroppen og selvsagt null mulighet til å melde. Herlig. Dessuten løses klipsene på innsiden av halsringen ut med ujevne mellomrom. Og kobbelet forskyver seg, sånn at hunden hos én figurant melder vakkert, mens hun to sekunder senere ikke får tak i bittet. Grrrrrr. Skal teste ut et såkalt svenskebitt, eller prøve å lage en variant selv.

Det var utrolig kjipt å oppleve at ulydigheten og manglende samarbeid kom tilbake. Når jeg tenker meg om, skjer det alltid når Bølla begynner å bli sliten. Jeg mister fullstendig kontakt med henne. Så blir jeg sur og maser på henne, hvorpå hun overser meg enda mer intenst, og vi har det gående.

Forskjellen er utrolig: Når jeg er avslappet, bestemt, trygg på at Bølla får det til og rolig, glir vi avgårde sammen. Når jeg er sur, irritert, usikker, stopper alt opp. Men å ha denne innsikten betyr ikke at man klarer å gjøre noe med det alltid.... Er det virkelig mulig at hunden er så avhengig av mitt humør og min styring? Snakker om å få sin egen atferd speilet.

C trøstet meg litt og minnet meg på at det jeg nå kaller en utrolig dårlig økt, er hundre ganger bedre enn for et år siden. Da betydde en stopp full stopp - nå får jeg alltid sendt, selv om jeg måtte gjøre det tre ganger på to ulike slag i går. Hun gikk til slutt, og slagene ble bra og store. Hun avbryter dessuten sporgåing og kommer inn igjen - selvom det av og til tar litt tid...

Jeg sendte uten påvirkning (ikke helt, hun fikk se to figuranter forsvinne) i supertungt terreng, og hunden ble fullstendig utslitt. Det er det sjelden jeg ser. Og som instruktør Ci sa: når hundene blir slitne, avdekker vi allslags problemer. Det er jo helt i tråd med det J pleier å preke, og et inmari godt poeng, som jeg undervurderte i går. Vi har ikke slitt ut Bølla de siste gangene, og har heller ikke sett problemene. Det har jeg også kommentert til C etter de siste øktene: at vi kunne gått lenger. Det kunne vi ikke i går!

Så hva var annerledes i går som gjorde det til en økt med masse styr?

- masse snø = tungt for hundene. Sliten hund gjør mye rart.
- ingen lyd/klapperekke for Bølla (hvem trenger vel ikke litt applaus på jobben av og til??)
- usikker hundefører (masse folk på midtlinjen - jeg blir litt satt ut av det, det vet jeg fra før)
- etterhvert irritert og frustrert hundefører - påvirker hunden

Jeg skal foreta noen administrative endringer for å gjøre det enklere for meg selv (dette fikser symptomene, ikke problemene, men hei! av og til er symptomene også et problem!):
Skal ha hunden i bånd inn mot midtlinjen etter funn de neste gangene for å unngå rot og mas på midtlinjen pga overivrig hund som løper fra meg og nesten over på andre siden før jeg er tilbake...
Dessuten skal vi teste det gammeldagse fastbittet, svenskebittet. Jeg har bare to mulige innvendinger: Vi må lære Bølla å få tak i det - det tror jeg skal gå greit, siden hun er så drillet på melding at hun anstrenger seg veldig for å få meldt. Dessuten lurer jeg på om bittet kan dunke ganske hardt mot kroppen hennes når hun løper. I så fall kan vi kanskje lage en versjon i nylon eller noe som er lett. Blir uansett spennende å prøve - de ble jo brukt før, så noe må de ha for seg.

Ruuuuunderrr!

2009-11-28T17:40:00.004+01:00

Det knyttet seg stor spenning til denne dagen: Det var første økt etter klapperekkepåfyllforsøkelyst-programmet, og vi skulle rundere, bare rett og slett rundere.

Jeg startet med å sende - fikk et lavt klapp fra første figurant. Spjoooing! Alt jeg så av pelsraketten var en skjeiv haletupp.

Funn, melding, avlevering, påvisning, tj og hei. Sendte ut til fig nr to på andre siden uten påvirkning. Fikk et forunderlig slag med mye hit og dit, men jeg lot henne bare holde på, for jeg så at hun jobbet. Og så! Snuten rett opp i været, og frøken detektiv hadde ferten av den savnede. Da gikk hun rett på, samme hva hun støtte på, også da det viste seg å være en nærmest loddrett, glatt bergvegg. Jeg kunne høre hvordan hun forsøkte å sette klørne i steinen, og glapp. Velvel. Vår heltinne gikk på trynet, men børstet kjapt av seg og fant en enklere vei opp og frem. Litt som posten i grunnen, den hunden når hun har figuranten i nesa. Må frem, bare må frem.

Deretter gikk jeg tomt med henne. Fikk inn en mengde strålende vakre slag, og kjøpte noen litt grunne. Kastet ut en figurant til slutt, og fikk et funn på rundt 250-300 meter. Deretter kjørte jeg to tomslag til, som så bra ut, og avsluttet med å belønne henne grundig og helhjertet selv.

Neste økt hadde suksessen stigi vårs til hodet. C ble igjen i slutten av løypa, og R la seg i starten. Jeg sendte helt uten påvirkning, og fikk en litt rar løping fra en hund som må ha skjønt at C lå der ute et sted. Hun løp med lav snuteføring i lyngen langs midtlinja, full fart i kjent stil. Men skulle du sett! Jeg trengte bare å rope på henne, så snudde hun på en femøring og kom tilbake. Noe har skjedd! Samarbeidet vårt er ubeskrivelig mye bedre, og alt er bare stas og kos.

Sendte ut på nytt, og denne gangen ble det funn osv.

Deretter var det tomgang. Hadde en stopp, men det gikk bra å stille opp og sende på nytt. Hadde flere flyinger over midtlinja, selv om jeg stort sett må sende på nytt for hvert slag.

Etterhvert begynte jeg å bli nervøs. Jeg visste ikke hvor C hadde gjemt seg, bare at det var mot slutten av løypen. Fram til 250 meter var jeg fortsatt full av tillit til Bølla, Hunden Som Aldri Har Gått Over En Figurant (så lenge figuranten har medlemskap i NRH, vel og merke, og ikke er va typen skummel, ukjent sopplukker feks), men etterhvert som tiden gikk og hun aldri kom inn med melding, snek den teite tvilen seg inn. Vi var gått lenger enn vi hadde gått sist, og tanken på at vi kunne ha misset C, naget og gjorde at jeg tok museskritt forover langs midtlinjen og ble usikker og begynte å styre Bølla mer enn vanlig.

Jeg hadde ikke behøvd å uroe meg. Hun fant&meldte. Vinden sto slik at hun måtte på forsiden av C for å få ham i nesa. Derfor hadde vi gått så langt. Jeg har veldig godt av å få rundert litt uten å vite hvor figurantene ligger. De siste gangene har det gått fint å plassere ut figuranter på forhånd, og det må jeg bare fortsette å trene på. Det er sååå stor forskjell på å gå på midtlinjen og vite hvor folk er, og å ikke vite det... Men det er problemet med å ha en hund som gjerne tar figuranten på første slag; det er ikke så lett å plassere ut folk før jeg starter, og da blir det til at jeg ber dem løpe ut og dermed vet akkurat hvor de er. Dette var en viktig påminnelse om at jeg må gå mye, mye mer blindt.

Ellers fint å gå 250-300 meter to ganger på relativt kort tid (vi var bare to hunder den dagen) og se at du ennå ikke har tømt hunden helt for søkslyst. Det var en tid hvor det ikke var mulig, og det var også en tid hvor Bølla absolutt ikke ville kommet til meg og latt seg styre slik hun gjør nå.

Retningsdirigering

2009-11-24T10:41:00.002+01:00

Kom nettopp hjem fra morgentur/treningsøkt i sykehusparken. Nå begynner retningsanvisningen å sitte. Jeg ber Bølla sitte mens jeg legger ut to små apporter (to biter av en gummislange), en på høyre og en på venstre siden av henne. Så går jeg noen skritt tilbake, venter litt, slenger ut høyre arm - og voila, hunden løper ut til høyre (altså, hennes venstre og min høyre, siden hun sitter med ansiktet mot meg) og apporterer.

Utoversending (eller bakoversending blir det vel, siden apporten ligger bak Bølla og hun må snu seg og løpe bort fra meg for å hente) går også greit, og kan være gull verdt i runderingen. Ofte hørt: "Ut!"

Er nøye med å ikke lage noe mønster, feks at jeg alltid legger ut den høyre apporten først og sender til høyre. Bølla skal kun ha armbevegelsen min å gå etter. Og nå er vi faktisk oppe i 100% treff. Høyre=høyre, og venstre=venstre.

I dag begynte jeg å legge apportene litt lenger unna (kanskje syv meter unna henne) og jeg bevegde meg lenger unna også, sånn at jeg står på ti meters avstand fra hunden. Denne avstanden må jeg begynne å øke ganske raskt nå. Det funket bra med avstand. Må også kutte ut visuell påvirking, dvs at Bølla fra nå av ikke får se at jeg legger ut noe. Etter boken skal man bare forvanske én faktor av gangen, men jeg har holdt på for lenge med visuell påvirkning, og Bølla må utfordres litt, jeg ser små tegn til at hun kan begynne å kjede seg ellers. Dessuten har jeg ikke lest boken.

Testet henne litt og satte henne ned og sendte henne til høyre uten å ha lagt ut noe. Hun løp ut til høyre helt uten påvirkning, bare ved kommandoen som jeg ga ved å slenge ut høyre arm. Yeah! Det lå jo ingenting der, så jeg kastet en ball for henne så hun fikk belønning for å ha gått til høyre. Overmodig som jeg ble, testet jeg en gang til, sendte til venstre, og ble belønnet med ukonsentrert og sliten hund som - og nå legger jeg godviljen til - luntet mot venstre. Venstre-ish.

Søk i fri dressur

2009-11-15T15:51:00.004+01:00

Så var det klart for nok en økt på Nordland betong, dette herlige stedet fullt av flotte gjemmesteder. Det er veldig moro å la hundene søke her. Bølla er utrolig høy, glad og fokusert samtidig, merkelig nok, og søker fint. Jeg ville som vanlig ikke vite hvor folk skulle gjemme seg, for å lære å stole på hunden. Men jeg ba T om å gjemme seg så langt nede mot sjøen som mulig, så søksområdet ble så stort som mulig. Det gjorde at jeg insisterte på å finavsøke et område hvor Bølla hadde vært og ikke helt stole på henne fordi jeg selv var så overbevist om at han sikkert lå og gjemte seg der. Det var rett før jeg søkte selv... Det er begrenset hvor stilig og effektivt det er når hundefører klatrer rundt i en gigantisk grushaug på egen hånd. Rett før jeg beynte å grave etter T. Han må da være her??? Til slutt, etter mye usikkerhet og kløning fra min side, valgte jeg å tro på at Bølla ikke har funnet noen her, og sendte henne i en annen retning, hvorpå hun fant T godt gjemt et helt annet sted i en slags gummidekkhaug. Urg. Når skal jeg lære - stol på Bølla!

Fikk litt trøbbel med at Bølla, som er grundig lært opp til å sjekke ut figuranten før hun melder og ikke bare melde på lukten av et menneske, ikke kom bort til R, som lå oppå noen paller, og derfor ville hun heller ikke melde. Jeg fikk hjelp i neste økt av R til å plassere folk i ulike høyder, de første i en oppnåelig høyde, men deretter sånn at Bølla ikke kunne komme opp til dem, og etter mye piping og gråting og forsøk på å klatre rett opp vegger, begynte å hun å melde på dem! Hun meldt også på en som gjemte seg inne i en bil med døren igjen. Strålende! Da fikk vi lært inn melding på helt skjult figurant. Det var fint å se henne jobbe grundig og forholdsvid lenge med å lokalisere figuranten og å sjekke at det virkelig lå noen akkurat der før hun meldte funn til meg. Ingen melding på avstand eller kun på fert, altså, men nøyaktig lokalisering. Herlig! Det er lenge siden vi har lært et nytt moment, så det var gøy.

Debutantball

2009-11-08T15:31:00.003+01:00

Siden jeg hadde valgt å feire starten på uken med å falle i trappen og fortsatt led av redusert mobilitet og humør etter tryningen, fant jeg ut at tiden var moden for Cs debut som runderings-meister. En kjapp telefonsamtale til Johnny, som var hjertens enig med at Bølla var klar for to førere, avgjorde saken. C ble litt hvit og rar i ansiktet da jeg fortalte ham det, men tok tappert imot utfordringen. Det er faktisk ganske skummelt å skulle debutere som hundefører. For min del synes jeg det å jobbe med hunden min foran andre mennesker er like personlig og utleverende som å la andre lese ting jeg holder på med å skrive.

Vel framme i Naurstad snudde vi og kjørte tilbake og kom vel fram til runderingsstedet Naurstad, som vi hadde kjørt forbi for ti minutter siden. Bølla fikk to økter: den første var klapperekke, to funn, klapperekke og to funn - og i den neste økten sto rundering på programmet.

For første gang fikk jeg gå og se på Bølla jobbe. C gjorde en strålende jobb, mye mindre fekting og tull enn det jeg selv drev med i begynnelsen. Ikke noe kjefting, bare trivelig samarbeid med en hund som helt tydelig har forstått hva rundering er. Det var fint å se dem sammen og å observere fokuset til Gule Fare.

C tok en modig sjefsavgjørelse for andre økten. Vinden sto rett i ryggen når man startet runderingen i andre enden, altså lengst unna bilene. Han plasserte ut en figurant før han startet, noe jeg ikke har gjort på år og dag fordi frøken Bøllsen da gjerne drar av gårde på første slag. Helt fint det, men det er slitsomt å løpe 300 meter i høy lyng på påvisning, og dessuten vil jeg gjerne få inn så mange slag og så bra samarbeid som mulig. Vel, dette var Cs økt, og han fikk bestemme. Og det var en veldig god avgjørelse. Med vinden i ryggen fikk ikke Bølla overvær av figurantene før på det femte slaget - akkurat som C hadde planlagt. Mens han var på påvisning der, humpet jeg meg ut som figurant. Jeg kunne jo ikke la denne sjansen gå fra meg til å se hvordan det oppleves å bli funnet av Bølla. Hva kan man si? Det var fort forbi! Hun kom, snuste, prøvde å spise litt på mobilen som jeg filmet henne med, tok bittet i munnen og stakk for å melde funnet til C. Hvis jeg hadde ventet meg spesialbehandlng, ble jeg grundig skuffet. Bølla vet godt at det ikke vanker pølse før hun har meldt, og deretter når hun viser hvor hun fant, og oppfører seg deretter. Moro å se henne jobbe, og samarbeidet mellom de to så veldig bra ut.

Her er det jeg fikk filmet fra gjemmestedet mitt. Bølla dukker opp etter en liten stund... Dette er en vidoe for blodfans.. Må finne et sted å redigere video...

Rotespor

2009-10-30T20:24:00.005+01:00

- Da legger jeg et spor på vei hjem fra jobb!

Herlig. C la et spor som ble så langt som det kan bli i en liten park ved å gå på langs på den ene siden og i en bue over på den andre langsiden og følge den til slutten. Gjetter at det ble på en 400 meter til sammen.

Vi lot sporet ligge en stund, i over en time, og så lot jeg Bølla se C forsvinne. God effekt som alltid, men den var som blåst bort da vi kom fram, av flere grunner.

Førerfeil nr 1: Ikke ha hunden i bånd fram til sporstart, så hund stakk og koste seg med overvær og det som var i området. Kaos. Fikk hund inn etter det som må ha vært veldig feminin brøling. Kan ha skremt en del pasienter som bare hører stemmen min og ser Bøllas blå lys sveve rundt i den mørke parken.

Førerfeil nr 2: Starter sporoppsøk med overhysterisk hund fullstendig uten fokus. Fikk ikke hjelp av en deilig hannhund som Bølla gjerne ville leke med hadde det ikke vært for den forbaskede eieren hennes som hang fast bak.

Kaos kaos kaos. Men det er intet nytt for oss. Jeg bannet og svor og insisterte på jobbing. Det gikk til helvete. Og akkurat da kom regnet. Sånn tett og iskaldt regn som man blir klissvåt av.

Jeg er altfor lik min egen hund og mister konsentrasjon og plan og humør altfor lett i tider med motgang, så jeg trasket bare uintelligent rundt i parken med Bøla i sporline, for sikkerhets skyld like ofte bak meg som foran meg mens jeg mumlet "søk spor" med ujevne mellomrom. Bare tull. Til slutt hadde jeg trasket meg frem til et punkt hvor Bølla fikk overvær av C, og jeg bare sendte henne. På det tidspunktet var jeg bare sur og våt.

Men så gikk det en faen i meg. Bølla skulle gå dette sporet! Jeg gidder ikke holde på med sånn tulletrening og kaste bort et finfint spor. Så stikk i strid med all fornuftig innlæring tok jeg med meg sporlegger og gikk tilbake til start. Og nå var innstillingen min helt annerledes: Jeg vet nemlig at Bølla kan. Og nå skulle hun f..enmeg ikke slippe unna arbeidet. Det hjalp litt at den andre hunden var borte og at Bølla hadde løpt av seg det verste. For nå skulle du sett hund på sporet! Sporet var jo nå krysset og dobbelkrysset og opptråkket og rotete som bare fy, men Bølla gikk. Hun bevegde seg annerledes enn jeg er vant til, mye sikksakking. Det var vel på grunn av all kryssingen at hun måtte orientere seg litt annerledes og ikke bare kunne ligge rett på primærsporet. Må lese mer om det.

Jaffal. Vi dundret i vei. Glad eier og vanvittig fokusert hund, som plukket alle gjenstander bortsett fra én - fra et kaosspor som tilslutt var rundt 1 time og 45 minutter gammelt. Jøss. Da vi var ferdige, var jeg strålende fornøyd med at jeg ikke hadde gitt meg, selv om man egentlig bare skal la et ufunnet spor bare ligge. Av og til må man bare kjøre på med litt uortodoks trening. Hadde noen gått seg vill i sykehusparken den kvelden, hadde Bølla funnet vedkommende! Og dessuten: hva er vel mer realistisk trening enn å gå et merkelig rotespor i høljregn? Dagens moral: Stol på hunden. Hunden kan. By jove!

På andejakt i skapet

2009-10-29T11:41:00.003+01:00

Arg!

Dette synet møtte meg da jeg kom hjem fra en kjapp tur til biblioteket.

Og så hadde de bare én andevinge igjen.....

Kongeøkt

2009-10-25T21:47:00.002+01:00

Vi kjører på med programmet til Johnny, og det funker som bare det. Første økt er klapperekke x 3, to funn, klapperekke x 3 og så to funn igjen. Mål og mening: Fylle på og stimulere søkslysten. Og huhei!

Andre økt startet med fem tomslag uten påvirkning - aldri sett finere slag på hunden min. De var store og lange og vakre. Og hun leter. Og samarbeidet vårt er blitt så utrolig mye bedre.

Gleder meg til å get with the program, som går i to økter til og har den strålende egenskapen at man alltid kan gå tilbake til det når man trenger litt stimulering&påfyll.

PS: Bildet er tatt av Rune Mattsson - takk!

Spor i fjæra

2009-10-20T16:59:00.001+02:00

Her er det ene treningsstedet vakrere enn det andre. E ringte for en spontanitetssjekk. "Opptatt i ettermiddag? Lyst å gå spor?" Rart så kjapp man kan være når det gjelder hundetrening.

Bølla og jeg rasket med oss utstyret og satte oss i bilen og kjørte feil. Litt retningshjelp, og vi var på plass nord for byen med mørke, spisse fjell bak det svarte havet. Ahhhh!

Vi la to spor til hver hund i sand og grus, og krysset også en smal asfaltvei. E foreslo godbitspor, siden underlaget var nytt og litt vanskeligere enn det vante gresset og lyngen, så jeg ble med på det.

Det første sporet ble en ca 20 minutter gammelt og det andre nærmere 45 minutter før vi satte i gang. Bølla brukte mye tid på hoppsannsei i begynnelsen. Her var det pølsebiter, men hvorfor det? Gud er god, tenkte nok Bølla, men jeg ville ha mer system i det enn som så. Endelig falt mynten, og vi harehoppet oss gjennom sporet så kjapt at Bølla gikk over noen av pølsebitene. Triste greier å være så matvrak at man går glipp av maten.

Spor nummer to fattet hun utrolig mye raskere. Moro. Sand, grus og asfalt ingen hindring!

Bildet øverst er forøvrig av Bølla etter økten. Hun var så trøtt at hun sovnet oppå haien sin.

Godbitspor er ok for første gangs innlæring og kanskje en motivasjonsøkt her og da, jeg liker i grunnen veldig godt påvirkning i form at å la hunden se en hun elsker høyt på denne jord forsvinne. Da jobber hun bedre med selve sporet, synes jeg. Jeg må være forsiktig med godbitspor da hund kobler ut hjerne i nærvær av mat.

Selvskading

2009-10-19T11:48:00.000+02:00

Der andre hunder ligger rolig i bilen og mediterer og fokuserer på oppgaven som venter, hopper og danser Bølla i buret sitt i vill iver etter å få sette i gang. Resultatet er oppskrapet nese som akkurat rekker å bli bra før neste trening med tilhørende hopping og dansing.... Målet er tydeligvis lyserosa nese til jul.

Motivasjonsseminar for søkelyst

2009-10-18T13:36:00.000+02:00

Da var det klart for økt 1, dag 1 av programmet for stimulering av søkelyst hos hunder med lavt mot. Programmet leveres av Johnny.

Jeg rotet litt med instruksene til figurantene først, fordi opplegget er litt eknisk når man gjør det første gang. Kort sagt er: Man tager en klapperekke og følger opp med to funn - og så gjentager man.

Neste økt startet uten påvirkning (vel, Bølla fikk se de andre forsvinne til midtlinjen. Jeg lot henne ikke hilse, for jeg ville ikke at hun skulle skjønne at det ikke var noen der ute å finne. Det skjønte hun da heller ikke. Fikk inn fire nydelige tomslag før jeg kommanderte ut to figuranter og fikk to funn.

Moro å se effekten av økt 1. Her snakker vi søkslyst og gå ut-mot!

Get with the program - vi fortsetter neste søndag.

Spor ohoi!

2009-10-16T17:07:00.003+02:00

For en uke siden prøvde jeg meg på et spor med Bølla. Det gikk skikkelig dårlig. Neste sporøkt var derfor dedikert til motivasjon med ferskt spor med hennes elskede C i slutten. Motivasjonsøkten fungerte over alle støvleskaft. Nå var det på tide med et "ordentlig" spor.

Denne gangen gikk C i sykehusparken på vei hjem fra jobb. Han kom hjemom, gaflet i seg litt mat, før vi gikk ut igjen, han for å gjemme seg i sporslutten og jeg for å bli ledet av Bølla dit. Hun fikk se ham forsvinne rundt hushjørnet, og fokuset var upåklagelig.

Sporet var ca 300 meter langt (det er en liten park..) og hadde noen vinkler, og krysset en grussti. Jeg visste sånn ca hvor det startet, og vi gikk nesten rett på - men det ble et slags sporoppsøk likevel, faktisk. Moro.

Bølla la i vei med snuten godt plantet i gresset. Tempoet var stabilt og rolig - jeg måtte gå raskt for å holde tempoet, men ikke løpe som sist...

Da det var rundt 30 meter igjen av parken - og derfor også av sporet, fikk Bølla ferten av C og ville ta resten på overvær. Det fikk hun ikke lov til. Jeg holdt henne igjen og ba henne om å søke spor - og til slutt gikk hun faktisk resten med nesen i sporet.

Det var lett å få henne til å forstå hva jeg ville. Hun var lett å få på sporet da hun plutselig fant noe hun bare måtte markere litt på. Og hun er grei å lese, og sporet lå en time. En fin start.

Apporterende lyn

2009-10-14T17:36:00.000+02:00

Svisj, svusj, her går det unna!

Det ser ut til at Bølla begynner å fatte konseptet "når jeg veiver med høyre arm mot høyre betyr det at du skal løpe mot høyre". Det virker kanskje ikke så komplisert, men alt tar sin tid. Og jeg er usedvanlig dårlig til å trene jevnt og trutt, så det er vel egentlig ikke bissevovven sin feil at det ikke går inn så kjapt.

Hadde en veldig fin halvtimes økt med dirigeringsapportering gjennom armveiving. Det gikk veldig bra også når jeg fjernet visuell påvirkning.

Satte i gang med å trene med fløyten: et langt pip betyr "stopp der du er og se på meg! Ny kommando følger!" Foreløpig følger ingen ny kommando, men en herlig tennisball. Jeg piper (dvs, jeg blåser i fløyten så den piper...), Bølla bråstopper og blir stående og ser på meg - og som belønning kaster jeg tennisballen så hun får løpe etter den. Det får være første skritt. Funker bra så langt.
Fryktelig spent på om jeg får Bølla til å stoppe opp og se på meg når hun er midt i et søk. Ha.Ha.Ha.(Ironisk, sakte latter).

Rundering i vakre omgivelser

2009-10-11T17:29:00.007+02:00

Ja, slik ser det ut der vi runderer her i nord. Herregud... C og jeg satt i bilen og måpte på vei opp. Det ble bare penere og penere, med fine vann og høye fjell.

Treningsgruppa besto av 4 veldig hyggelige NRH'ere, som alle hadde belgiske fårehunder , to groenendaelner og to malinoiser. Moro å se andre raser enn schäfere og rottiser i arbeid.

Våret var strålende - solskinn og rundt 5 grader. Det lå endel snø og is på marken. terrenget var snilt, men med en elv som noen steder var litt bred, som hundene måtte krysse. Alt som skal krysses er finfin øvelse for pinglehunder som min - de oppfatter lett naturlige endringer i terrenget som god grunn til å stoppe og snu og komme hjem. "Sorry assa, men det var en elv/steinrøys/treklynge/siv/whatever i veien, så da tenkte jeg at verden sikkert stopper der!"

Vel. Jeg dro igang min økt med fire funn, to på hver side, og ba så figurantene om å trekke nedover til bilene og gjemme seg der, så bølla skulle tro at de fortsatt var ute. Aner ikke hvor mye hunden tror eller tenker, men det funket nå ganske bra. Fikk noen fine tomslag, ikke så mange denne gangen, før jeg la inn figuranter igjen. Etter noen slag ble Bølla såpass lav at hun plutselig la merke til at elven var litt bred og dessuten bråkte den sånn der den gikk i nedoverbakke, så den ville hun helst unngå. Som retriever burde hun strengt tatt kastet seg uti, men jeg synes hun løste det fint ved å gå langs elven til hun fant trygge vadesteder - og likevel søke av terrengt bak elven veldig godt. Alle som gjemte seg ble funnet.

Mulig hun var litt skeptisk til bekken fordi hun prøvde seg på en svømmetur her om dagen i en veldig stri elv. Det endte med at hun ikke kom noen vei, og C måtte faktisk dra henne ut.

Vel, da hun ikke turte å krysse, sendte jeg henne på nytt, men denne gangen staket jeg ut en kurs for henne hvor bekken var snill - og vips var hun over, og fant figuranten.

Morsomt å se henne jobbe - terrenget var såpass åpent at jeg så mye av henne. Hun søker som en - vel, ettersøkningshund, og gir seg ikke. Hun glemte ikke oppdraget, selv når hun måtte lete fram en vei over elven. Utrolig synd med det derre motet som svikter, for søkslysten er super. Samma det, nå har vi det i alle fall kjempegøy sammen i løypa og jeg lærer en hel haug.

Andre økt startet jeg med klapperekke - fire klapp på hver side. Det fyrte opp hunden til de grader - hun var ute og lette lenge på begge sider. Fikk inn noen bra tomslag før jeg la ut figuranter igjen. Fikk en stopp - kan ha vært vinden som overbeviste henne om at det ikke var noen der - men greide å fyre henne og sende ut på et stort slag likevel. Neste slag var verre, og jeg brøt alle regler og ba om en klapp - etter at jeg hadde forsøkt å sende henne en gang og fått en stopp. Det er ingen krise med Bølla, men det hadde vært mer korrekt å enten få lyd med en gang, eller fortsette å sende uten. Så lenge man er seg bevisst at man bryter regler... hm...

Nå ligger Bodøs Store Datter og snorker tilfreds på sofaen. Er på vei dit selv nå :-)

Spooooooor!!

2009-10-10T17:14:00.001+02:00

Svusj! Hopphopphepp!

Bølla og jeg løp spor i dag. Siden siste sporrunde viste et akutt behov for påfyll, fikk hun se C forsvinne med tennisball. Åh herregud. Jeg ventet i 10-15 minutter før vi satte i gang. Ikke noe problem med fokus nå, nei. Bølla satt stiv og stirret etter ham hele tiden.

Siden sporet var så veldig ferskt, ville hun først veldig gjerne finne C på overvær. Men den gikk ikke. Jeg insisterte på at hun skulle ha nesa i bakken - og huhei vi tok av! Med snuten godt plantet i gresset beina Bølla sporet. Hun løp så raskt at hun slo over i fuglehundgir med forbeina mellom bakbeina. Og jeg bak! Jeg hang etter i den selvlysende sporlina - mens jeg brølte av latter. Det er det gøyalste jeg har gjort på lenge. C kunne se - og høre - oss fra der han hadde gjemt seg og sto og flirte bak et tre. Vi så ut som en tegneserie, visstnok - hund i fullt firsprang med eier slengende etter i båndet.

Vi brøt alle regler om fornuftig innlæring - men, hei, dette var en motivasjonsrunde. Og en særs vellykket sådan. Men det er ikke lett å løpe mens man hyler av latter, det kan jeg bare si.

På et punkt datt Bølla av sporet, og deretter trodde jeg hun slo inn på feil spor, men jeg valgte å stole på henne. Klokt valg, det viste seg nemlig at C sto et helt annet sted enn jeg hadde trodd. 1-0 til Bølla, og en finfin påminnelse for meg om hvem det er som kan gå spor her, eller rettere sagt løpe spor. Hint: det er ikke meg. Vi fikk også med oss en bratt vinkel, som gikk bra. Jeg så at Bølla jobbet på tross av sine 30 km/t og fikk med seg svingen. Ikke verst.

Som spor er det på trynet å gå så ferskt, men som motivasjon er det greit. Skal ta en test neste uke og gå et eldre spor, så får vi se om Nordlands Store Håp har fattet poenget.

Etter sporet apporterte vi litt selvlysende plastikkting til 100 kroner stykket (herregud. denne hunden har carte blanche-budsjett altså, mens jeg selv løper rundt i markabukser med hull i).
Trente deretter retningsdirigering via apportplassering og armveiving, og mynten er i ferd med å falle. Alt i alt en fin økt i sykehusparken til glede for et uvisst antall pasienter.

Spor my ass

2009-10-08T15:34:00.005+02:00

I dag hadde vi vår desidert dårligste lille økt noensinne, Gule Fare og jeg. C gikk et kort spor i parken foran sykehuset på vei til jobb (kjekt opplegg, hva? "Da legger du et lite spor på vei til jobb, da elskling?") Siden vi ikke har trent på sporoppsøk (og jeg så absolutt ikke kan se det skje i verken nær eller fjern framtid), fikk jeg vite hvor starten var. Og vi gikk på med freidig mot, stål i pannen (eller var det vett det skulle være i pannen?) og alt det der.

Vi holdt i fem sekunder. I de fem sekundene var Bøllas oppmerksomhet på topp, helt strålende.

Stønn.

Bare surr. Bokstavelig talt, for sporlina hang seg opp i busker og trær, herregud, den lina surrer seg jo fast i gress.... Men det kan stemme at den er dårlig, for det var den dyreste jeg fant i butikken... Vel. Null fokus fra frøken hund. Sur eier hjalp sikkert ikke. Og sporet var bare en time gammelt, altså ungt som et nyklekket lam, på vått gressføre, svært duftbærende.

Merkelig hvordan Bølla er dårlig i de øvelsene jeg synes er litt kjedelige... Hrmpf.

Men stakkars bissevovven har jo ikke gått mer enn rundt ti spor sammen med meg, så det er jo ikke så merkelig at hun datt ut. Det var klinkende klart at hun ikke skjønte hva jeg ville. Da må vi ile til med påfyll for å få opp motivasjonen hennes (hva med min motivasjon, da...?). Jeg skal la C legge et ferskere spor og plassere seg selv i enden med pølse og tennisball. Bølla skal til og med få se ham forsvinne. Stort mer påfyll finnes ikke. Da bør hun komme på hva det er vi driver med, så kan vi prøve oss på et timegammelt spor igjen etter det.

Andejakt i stuen

2009-10-07T14:00:00.004+02:00

Dagens økt: Apportering av "and". Første gang Bølla prøvde seg på en and, ble det stakkars dyret filleristet, og det går jo ikke an for en jakthund å holde på sånn. Så da må vi ta det litt stegvis.

Første steg: Apportere andevinge festet til dummy. En annen grunn til å gjøre dette stegvis er at jeg selvsagt ikke har en hel and i skuffen (eller hvor man nå ha ender). At jeg har to andevinger liggende er rart nok i seg selv, men de fikk jeg da med meg fra retrieverklubben, en verden hvor det slett ikke er påfallende å ha andelikdeler i ryggsekken sin.

Jeg plasserte det merkelige apportapparatet vårt (se foto) på stuegulvet to meter unna og ga Bølla kommandoen apport. Hun visste hva hun skulle gjøre, men ante ikke åssen hun skulle få dette uhyret inn i kjeften. Hun var litt skeptisk til en oransje and, og det er helt greit. Jeg gikk bort til henne og tok tak i apporten og la den nedpå gulvet igjen for å vise henne at a) den er ufarlig og b) den skal løftes opp og transporteres, og det var alt som skulle til - hun tok den i munnen og leverte. Uten å tygge. Halleluja.

Andre gang gikk det hele av seg selv, og hun apporterte "anden" helt prikkfritt.

Tredje gang var Nansen blitt modig og prøvde seg med bare vingen. Men hovmod står for fall, og Bølla tok seg en liten seiersrunde med vingen før hun slepte den bort til teppet sitt, stedet hvor alle godbiter fortæres. Nei nei nei. Jeg fikk stoppet henne og fikk henne til å komme til meg og avlevere pent uten tygging. Fint. Dette skal vi få til, jeg må bare være obs nå i starten på at hun ikke får løpe, leke eller tygge på vingen, så skal dette gå strålende.

NRH i nord

2009-10-04T19:33:00.006+02:00

Søndagen var like strålende som lørdagen - 6 grader og knallblå himmel. Vi skulle av gårde på vår første NRH-trening i nord, og var spente alle tre. Utstyrt med kart fant vi fram til Langstranda og et industriområde ved flyplassen. Høres det lite trivelig ut? Vel, i Bodø er alt omgitt av vakre, snøhvite fjelltinder og mørkeblå fjord med fiskeskøyter på, så det meste blir egentlig ganske pent.

Øvelsen var altså søk p åindustriområde, og det var et morsomt område å jobbe på. Det var relativt stort, hadde masse gjemmeplasser, som gamle biler, skur, stabler av bildekk, grushauger og masse ulikt underlag, som asfalt, grus, leire, gress, og ikke minst steinhauger som beveget litt på seg når man gikk på dem.

Første økt gikk veldig bra. Akkurat dette har vi ikke gjort på et år, men Bølla digger søk når hun får være i nærheten av meg, og melding og påvisning sitter som banket inn. Kontakten var på plass, Bølla ser bort på meg ofte og tar kommandoer og utsendinger med en gang. På "søke!" var hun på'n med en gang, så den sitter. Veldig gøy å jobbe sammen på denne måten. Men når en hund først har lært leken; at den skal søke og kan melde, er det ikke lett å "tømme" hunden på denne øvelsen, til det er den ofte for kort. Og i første omgang var Bølla ganske riktig så høy at hun spurtet over noen ustabile steinstabler, både to og tre ganger, uten å bry seg. Men hun var aldri for høy til å jobbe, og meldte veldig stabilt og pent. Det var tydelig at hun hadde det veldig gøy!

Andre økten la jeg opp til å bli så lang som overhodet mulig, og da sank Bølla merkbart mot slutten. Det var det jeg ville undersøke. Hun trengte tydelig mye mer støtte for å forsere en steinhaug, og mer opp-pepping for å holde ut. Hun fikk selvsagt både støtte og pepping av meg, og gikk videre. Til slutt kunne jeg faktisk se den siste figuranten. Bølla så henne ikke. Jeg stilte hunden opp, hysjet, og Bølla tente igjen, løp ut, og tok figuranten på overvær, ikke på syn, så det gikk akkurat som planlagt.

En morsom økt - og alltid interessant å se hvor mye støtte Bølla trenger når hun daler i intensitet og plutselig tar inn over seg lukter og underlag og diverse som hun ikke merket da hun var gira: "Åh herregud, jeg står jo midt i et steinbrudd! det la jeg ikke merke til i stad. hjelp!" Og så er det gøy de gangene jeg da faktisk greier å gi henne den støtten hun trenger, og jeg greier å peppe henne opp igjen - og se at hun stoler på meg. "Så du sier at det er trygt her? Det er noen der ute, sier du? Ok, da går jeg og leter!"

Andre økt fokuserte jeg på å prøve å la henne gå lang unna meg. En på laget lurte på om hun kanskje gikk litt tett i den første økten, og da måtte jeg humre, og si at for oss hadde hun i grunnen vært langt ute. Men da jeg hadde det litt i bakhuet, gikk hun faktisk langt ut og søkte mer selvstendig. Må huske å jobbe mer sånn.

Veldig gøy å komme i gang med trening her oppe med hyggelige NRH'ere!

På tur i nord

2009-10-03T19:08:00.001+02:00

Nå har vi vært i Bodø i temmelig nøyaktig en uke. Har følelsen av å være på ferie, fordi alt er nytt og uvant og alle kjente er så langt unna. I løpet av uken har det regnet, haglet, blåst, solt (er det er verb?) - alt sammen rundt ti ganger hver dag. Man kan bli helt tummelumsk. En dag solen plutselig endelig viste seg, løp jeg ut i gangen og hev på meg klærne og løp ut med Bølla, bare for å bli møtt av en vill haglskur utenfor huset. Her må man være kjapp!

Bilde av Bølla på Keiservarden.

Legg merke til ørene som blafrer i vinden.

Vi er omgitt av hvite fjelltopper. Veldig pent og imponerende, men det er så uvant at jeg tar meg i å lure på om fjellene er ekte eller om de er utplassert av turistkontoret. Børvasstindan er nærmeste nabo. Jeg tror vi har havnet i Sveits.

Helgen opprant med strålende sol, og C bestemte at vi skulle opp på Keiservarden, en tur på ca 4 km. Oppover. Og jo lenger opp vi kom (toppen er 396moh) jo dypere ble snøen. Snø! Strålende! Bølla var superfornøyd og rullet seg oppover mot varden. Herlig utsikt, nesten verdt strevet :-)

Spor i fjæra

2009-10-02T19:41:00.002+02:00

Det var en kald og mørk ettermiddag nord for Bodø. Vinden sto rett inn fra det svarte havet. Og så videre: E ringte og lurte på om jeg hadde lyst til å trene spor, og det hadde jeg selvsagt. Spontane som vi er, hoppet vi i bilen, kjørte feil, fikk litt hjelp, og kom oss fram i ett stykke. Her oppe er det ene stedet mer spektakulært enn det andre. Vi befant oss i fjære med fjell og hav og vind og forsvarets område og greier og greier.

Vi gikk to spor til hver hund i sand. Sporet krysset også en asfaltvei som var et par meter bred.
E foreslo godbitspor, siden to av hundene var ganske ferske på dette. Bølla har bare gått spor på gress og i lyng, som holder mye bedre på dufter, så jeg var med på den.

I det første sporet tok det litt tid før hun skjønte hva hun skulle. Hun blir så høy av mat at hun ikke klarer å tenke. Men smått om senn forsto hun at det lå godbiter bortover i sporet, og hun føk av sted, så raskt at selv om jeg holdt igjen, gikk hun over masse pølsebiter... Uffda.

Andre sporet tok hun veldig mye kjappere. Det tok bare et øyeblikk før hun forsto hva vi ville. Så litt læring var det her, selvom godbitspor ikke er så heldig for Bølla, siden hun kobler ut hjernen når det er mat i nærheten.
Men jeg kan kanskje bruke det en veldig sjelden gang. Men i grunnen vil jeg heller prøve å satse på mer jevnlig sportrening så Bølla forstår hva hun skal gjøre - da tror jeg det løser seg av seg selv. Må bare få ut fingern...

Jakt 101

2009-09-23T21:35:00.002+02:00

Sjelden har min hund ligget så pent i dekk mens jeg fulgte med på instruktøren og de andre hundene. Da det ble vår tur, og jeg tittet ned på henne, skjønte jeg hvorfor. Hun lå og gravde snuten nedi leiren på jordet vi sto på og slafset den i seg. Æsj. Labradorer, altså. Vel, dagen etter skulle hun få straffen for å ha fått i seg rundt en kilo leire, men det behøver vi ikke å ta opp her.

Første øvelse var å sende hunden ut. Vi sto på rekke og rad og hundene så hvordan instruktøren kastet ut dummyer på rundt 30 meters avstand. Da var det mye piping og uling i rekkene, gitt. Alle var veldig klare for å apportere, noen så klare at de bare stakk av gårde med en gang. Like greit å få det gjort, liksom, og ikkeno vits i å vente på tur, for hvis jeg overlater denne jobben til sidemannen, blir den ikke gjort bra nok. Jeg hadde faktisk en perfekt sending. Skulle bare mangle, for akkurat dette har vi jo gjort før, og Bølla kjente igjen leken.

Resten av kvelden gikk ikke fullt så bra. Jeg måtte dele Bøllas oppmerksomhet med leiren. Og jeg liker å tro at jeg er hakket mer spennende enn våt jord, og jeg mener bestemt at jeg gjør meg bedre i selskapslivet enn en leireklump. Men hunden min hadde andre meninger om den saken. Ikke mitt stolteste øyeblikk. Men dette skulle snart toppes da Bølla fikk muligheten til å prøve å apportere en hel and. En hel and! Den var selvsagt død. Hadde den ikke vært det, hadde den ike levd lenge i Bøllas glupske munn. Ojoj. Jeg hadde egentlig forventet at hun ikke skulle tørre å ta i den, men der tok jeg feil. Dvs hun turte ikke å apportere den på vanligvis, men da hun fikk den i kjeften, tok hun fullstendig av, spant rundt seg selv, fintet seg selv ut med bukkesprang og krum rygg, mens fjærene fløy. Sjelden jeg ser disse raptusene hennes nå, men eg kjenner dem godt igjen fra tidligere. Litt uheldig. Sånn kan ikke en jakthund oppføre seg. Men sånn ifht at dette var vår andre og siste kurskveld og de andre har apportert and siden de var 13 uker gamle (hundene altså, ikke eierne), var det kanskje ikke så ille. Kanskje. Det er seriøst stor forskjell på fokuset til en hund som er blitt trent fra den er 8 uker gammel og ... vel,...Bølla. Men jeg hadde mye tulletrøbbel med normal lydighet, som jeg absolutt ikke skulle ha hatt. De var som blåst bort i "egentreningsdelen" av kvelden da vi var for oss selv. Må seriøst finne ut hva det er jeg gjør annerledes når det er folk rundt meg. tror jeg blir for slumsete og kjapp, og at jeg er mye tydeligere når vi er på egen hånd. Teit. Fiks det.

Nå må jeg jobbe med ro og pen apportering av andevingene den snille instruktøren ga meg etter at Bølla hadde maltraktert byttet hans. Tenker jeg begynner inne med å la henne holde vingen. Og så får jeg bare bygge det opp sakte, sakte, rolig, rolig. På den annen side: sjansene for at jeg treffer noe som helst med en børse er minimale, så kanskje det er greit å ha med seg en skikkelig killerlabrador? ...

Herlige koserundering

2009-09-06T19:06:00.005+02:00

I dag runderte jeg nesten 400 meter tomt med Bølla. Joho! Hadde flere fine flyinger over midtlinjen.

Vi snakker koserundering her, hvor jeg kjøpte fire grunne slag på høyresiden. Kan ikke egentlig kalle det slag, det var mer en fri ved for ved min høyre fot bare tjue meter unna meg. Men, hei! Samarbeidet var strålende, jeg greide å peppe opp hunden min og sende henne hver eneste gang. Slagene på venstre side var dype og flotte. Må ha vært vinden som gjorde at hun ikke gikk på høyre. Eventuelt terrenget. Hvem vet med denne hunden...

Dessuten hadde vi en sopplukker på høyre side som hunden min syntes var skikkelig skummel. Han gikk i et relativt åpent skogterreng og var godt synlig fra midtlinjen, ca tjue meter ut. Jeg sendte hunden min ut, og hun travet lykkelig utover mens hun passet på å holde god avstand til farlig-mannen. Jeg holdt på å le meg i hjel da jeg observerte Bøllas kreative innfall for å unngå å måtte gå bort til skumle soppfyr og melde på ham. Hun tok lange buer utenom. Og så kom hun blid inn og så på meg med et smil:
"Alt greit her, ingen folk å melde om!"
- Men Bølla, jeg ser jo sopplukkeren tyve meter unna!
Ut igjen. Ganske fint slag i grunnen, og igjen brukte hunden min all sin energi på å omgå dette problemet iført hatt og soppkurv. Kommer inn til meg.
"Serru, ingen her, muttern!"

Dette gjentok seg fire ganger, og til slutt var jeg så lattermild at jeg bare ga opp og sendte ut på den andre siden. Lettelsen var stor hos liten, litt engstelig labrador, som løp glad ut.

Vi fortsatte vår uelegante gang fremover, alltid fremover, til vi hørte stemmer og ellevill schæferhyling. Ah! Shiva! Supert, tenkte jeg, nå får jeg avsluttet med en figurant. Genialt. Jeg sendte av gårde, men da Shiva hørte stemmen min, satte hun i gang med et hilsingsrituale som skremte vannet av den lille kattepusen min. Full stopp. Jeg ropte til G og M og ba om å få et hoi. Det fikk jeg, og Shiva hoiet mest av alle. Stopp. Hunden min var engstelig og kunne ikke fatte at jeg virkelig ville sende henne rett inn i schæfergapet. M tok Shiva og kom inn til midtlinjen, snille som de var, og jeg fikk et hoi fra G, og sendte. Da skal du se hun gikk! På den måten fikk jeg en fin avslutning på en veldig trivelig rundering.

Neste økt var melding på gjenstand hvor det f... fastbittet til 700 kroner hang seg opp på en eller annen måte og gjorde at opplegget til J ble sabotert. Åh, det er irriterende når tekniske ting som utstyr ødelegger for innlæringen, som J sa. Bølla prøvde nemlig febrilsk å melde på ryggsekken, men fikk ikke fatt i bittet og lærte dessverre at "ok, da var det ikke det som var løsningen". Grrrrr. Dessuten blir jeg stresset når folk står og ser på, og på denne lille økten hadde jeg en instruktør og ca seks tilskuere. Da blir jeg av en eller annen grunn stressa og blir en skikkelig dårlig hundefører med en hund som går helt bananas og som jeg ikke får skikk på. Merelig hvordan alt roter seg til da. Vel. Vi får bare ta det igjen senere, jeg har fått tips til trening nå.

Hallo, rundering!

2009-09-05T09:08:00.008+02:00

I går var Bølla og jeg på trening med J i NRH for første gang på seks måneder. Og vi runderte 250 meter tomt. 250 meter tomt! Ikke bare er det vanvittig langt for oss, og den beste treningen noensinne, men jeg var helt konge på midtlinjen. Jeg var rolig og selvsikker, løftet opp hunden min når hun trengte det - og hun responderte vanvittig bra på det. Jeg traff alle knappene hennes, og vi hadde det hyggelig sammen. Jeg fikk sedet kjempefine labradorsmilet hennes flere ganger i løpet av runderingen. Deilig å se hunden din komme travende inn, litt sliten og ganske lav, og så peppe henne opp, så hun setter opp farten litt og kommer milende inn til deg før du sender på nytt. Jeg måtte selvsagt stille opp for hver gang, men fikk henne våken og interessert hver gang.

Jeg sendte henne ut på fire funn først. Uten lyd eller påvirkning. Og hun fløy ut, høy som en drage, søkte, fant, meldte, avleverte og påviste. Selv etter 6 måneders pause sitter alt som spikret.

Dette endrer selvsagt ingenting. Vi hadde bare en knalldag, og jeg måtte godta ca tre veldig grunne slag på høyre side for å få det til. Det gjør jo absolutt ingenting om jeg gjør noen feil med Bølla. Men det var så godt å se at hun faktisk liker denne treningen veldig godt så lenge vi to er på lag og har det gøy og hyggelig. Jeg presset henne aldri, for det er ingen vits i med denne hunden. Jeg fikk altså nok en påminnelse fra hunden min om ikke å glemme at hundetrening skal være gøyalt! At presset (som er selvpålagt, denne idiotiske følelsen av å "feile", som jeg bare MÅ bli kvitt hvis jeg skal få maks ut av treningen med neste hund en eller annen gang) var borte, gjorde meg til en god hundefører. Det ga meg overskudd til å jobbe med hunden min og til å støtte henne, ikke bare bekymre meg for om hun gikk ut eller ikke. Jeg hadde overskudd til å se på hunden min, lese henne og gi henne det hun trengte.

Bølla er i veldig god fysisk form. Bittelitt pesing mot slutten, men null problem for henne å løpe tilbake til bilen da hundefører ble høy av glede over en gøyal rundering. Herlig å ha en selvtrenende fuglehund... Den eneste delen av æren som C og jeg kan ta for kondisen og musklene hennes er at hun faktisk får en 30-60 min tur i skogen hvor hun løper fritt i terrenget hver eneste dag. Den æren har jeg da også tenkt å inkassere. Men noe sykling med hunden eller andre slitsomme ting driver vi jo ikke med.

Dette var en fantastisk lekse i samarbeid. Fy søren så gøy det er nå du jobber sammen med hunden din. Og tenk at jeg glemmer det så ofte...

Lekse lært:
Ha det gøy i runderingen
Vær en støtte for hunden din - samarbeid!
Lydighetstrening og korreksjoner tar du utenfor skogen (Helt innlysende, men lettere sagt enn gjort, av og til har du jo ikke noe valg)

Og så la jeg ordentlig merke til for første gang hvordan det er når man har en hund som har mot og som vil ut. Det er faktisk akkurat det samme hva hundeføreren sier eller gjør, hunden går ut.

Jeg så en fersk hundefører sende sitt prakteksemplar av en brukshund, og la merke til at hundeføreren gjorde mye av de overflødige bevegelser som jeg selv alltid har gjort og er mye av den samme lederskapstypen som jeg selv er, altså ikke den fødte hundejesus, men hunden brydde seg ikke, den bare gikk ut. Hundefører kunne flagre som en sprellemann alt hun ville, hunden ble ikke forstyrret eller forvirret av det.

På en måte kan man si at i rundering er ikke lederskap så viktig når hunden selv vil ut :-) Det bli litt feil, lederskap skader aldri, men har du en modig hund som har forstått øvelsen, trenger den ikke en brøkdel av støtten fra føreren som en hund som er mindre modig trenger.

På denne treningen så jeg et par ting. Først dette med samarbeid. Jeg må si at jeg synes at jeg opplever det mer og mer. Vi er i ferd med å bli godt kjent med hverandre, Bølla og jeg nå, etter to år sammen. Selvsagt går ting glattere når hunden ikke blir presset i den forstand at mitt lederskap ikke blir satt på prøve som det gjør når jeg prøver å få hunden til å gjøre noe hun kanskje ikke helt vil. Men jeg ser også at treningen alltid går bedre og lettere og morsommere med Bølla når hun får jobbe litt selvstendig og bruke huet sitt selv. Når hun får løse et problem selv og finner ut av det, blir det alltid bedre enn når jeg går inn og detaljstyrer henne. Det er jo også derfor alt hun kan i runderingen sitter så godt. J har alltid latt henne forstå momentene selv, og har alltid ønsket "feil" velkommen, så hunden må finne løsningen på problemet selv.

Det andre jeg så var at jeg faktisk kan jobbe med denne hunden. Hun blir aldri a-godkjent, og det er heller ikke noe mål, men jeg kan faktisk jobbe med henne. Jeg kan rundere litt (og med litt mener jeg litt. Kanskje vi kommer opp i 400 meter? Tviler, men kunne vært et bra mål å ha), trene felt og spor, lære meg gps og kart. Et teigsøk har jeg heller aldri gått, det tror jeg kunne gått veldig bra. De aller fleste gjør det sånn at hunden din rett og slett bare går sammen med deg, og stikker av gårde når den får spor eller fert av figurant. Du jobber med vinden og går inn i søksområdet ditt slik at hunden får fert så greit som mulig. Og så runderer man innimellom når terrenget tilsier det. Og tar sporoppsøk om du finner en ryggsekk eller noe som kan tilhøre den savnede. Ja, melding på gjenstand må jeg trene på. Må huske å spørre J om det på søndag.

En tredje ting som dukket opp, var tanken om å hente en labradorvalp med ett mål for øye, å få en godkjent redningshund. Det ligger nok litt fram i tid, men det er noe vi har begynt å snakke seriøst om.

Takk for seg

2009-09-04T10:08:00.006+02:00

Nei, nå gidder jeg ikke mer. Jeg ser ikke poenget i å få hunden til å gå over en vippe. Jeg kan ikke fatte hvorfor den skal gå slalom mellom pinner. Jeg sliter voldsomt med å forstå meningen, og jeg synes at miljøet er rart. Folk lar hunden sin løpe gjennom en hinderløype, før de plukker den opp og bærer (bærer?!) den tilbake til start. Hunden skal være borti et eller annet felt på hindrene, hvis ikke teller det ikke, og det er den mest alvorlige sak i verden. Drit i Midtøsten, lizzom. Når en hund stikker, løper både eier og instruktør etter. Morsomt syn å se en liten bichon frisé fullstendig ta over, men jeg tror jeg vil jobbe annerledes med hunden min. Vi er ikke i mål med noe som helst, Bølla og jeg, men jeg vet i alle fall hvordan jeg vil trene med henne, og det er ikke sånn.

Hejdå, gråt inte för mej, agility. Vi prøvde!

Jakt 101

2009-09-02T20:04:00.000+02:00

Ryper i Bodø, se opp!

Første kvelden på jaktkurs var mest prat, men vi fikk gått gjennom noen øvelser, og det ser veldig morsomt ut. Masse apport og feltsøk - jippi!

Får prøve å se om jeg får lært inn dette med fløyte. Ett langt pip betyr stopp og se på meg. Du behøver ikke å være på rypejakt for å trenge den... To korte pip betyr kom. Igjen - du behøver ikke være på rypejakt....

Morsomt å trene med bare retrievere. Har jo bare trent med schæfere og rottweilere hittil, og fuglehundene har jo sine særtrekk. Som for eksempel en viss grad av egetinitiativ...

Hopp!

2009-08-28T14:14:00.002+02:00

Da vi endlig hadde fått stablet Bølla på beina, tok nakken min kvelden. Bølla og jeg strandet på hytta til foreldrene mine, og godt var det, for jeg var altfor dopa til å ta vare på hunden min. Tror ikke jeg husket at jeg hadde en hund en gang! Mamma var helt strålende, og Bølla ønsket seg et eierbytte, tror jeg. Hun fikk gå tur 7 ganger om dagen (!), alltid på forskjellige steder, og maten er deilig hjemmelaget risotto med fisk eller kyllingkjøttdeig. Mulig at jeg glemte hunden min noen dager, men jeg tror nok at hunden min glemte meg også. Lojal labrador, lizzom!

Vel vel. Vi kom oss ut på agilitybanen, vi sårede og slitne, og Bølla holdt på å gå i spinn da hun så hva det var vi skulle drive med. Hun har jo ikke trent noe særlig de siste tre månedene. Det gikk overraskende bra. Bortsett fra da instruktøren insisterte på at jeg måtte leie Bølla i stramt bånd over balansegreia. Da gikk hunden min over i turbogir, steilet, rullet med øynene og så i det hele tatt ut som en villhingst med rabies. Trivelig. Da insisterte jeg på min side på å ikke leie henne, men la henne gå over selv, og det gikk aldeles strålende. Rolig, pent og kontrollert. Faktisk!

Instruktøren får helt sikkert nok av dusteunnskylndinger fra eiere a la "hunden min har bare ikke lyst til å legge seg i dekk idag, skjønner du" og "jeg skjønner ikke, det gikk jo så fint hjemme i stuen!" , så jeg forstår forsåvidt at hun ble stram i masken da jeg utførte min standhaftige ordrenekt. Har jo selv vært en ivrig bruker av den siste varianten, helt til jeg skjønte hvor dustete det var å si. Men det var godt å få bekreftet at jeg kjenner hunden min. Og så liker jeg så inmari godt å ha rett!

Økten gikk merkelig bra. Det vil si, den første delen, som besto av å stå i kø og ta hinderet med hunden i bånd en etter en, gikk dritt. Selvsagt. Tre måneders energi skulle kontrolleres, noe som gikk forbausende bra, men pent var det jo ikke. Da vi i den siste runden fikk tatt av båndet og la hunden gå gjennom alle hindrene ved siden av meg, gikk det veldig fint. Strålende kontakt og samarbeid, Bølla er som limt inntil meg. Av og til er kontakten så sterk at jeg lurer på åssen hun ser hindrene foran seg. En annen kursdeltaker sa at hun var sikker på at Bøllla kom til å ramle ned for hun gikk bare og så på meg og ikke på hvor hun satte potene sine. Nuvel. I den rette hundetreningtradisjonen kommer vel neste økt til å gå i vasken. Men vi går i alle fall i vasken med blikkontakt.

Tilbake i skogen

2009-07-22T13:23:00.002+02:00

Vi er tilbake på sporet! Med bittesmå hjertefeil og dårlig kondis er vi i gang igjen.

E la et kort lite kosespor med godbiter i til Bøllsen, som svært målbevisst jobbet seg gjennom. Det hadde vært fryktelig rart om hun ikke skull ha fått det til, matvrak som hun er, men jeg ville gi henne en veldig enkel og hyggelig oppgave etter lang tids sykefravær.

Gleder meg stort til jaktkurset i september, og har allerede opprettet kontakt med brukshundeklubben i Bodø, hvor Bølla flytter i oktober. Hun er påmeldt jakttrening der oppe allerede, og hundefører har bestilt bok om jegerprøven på biblioteket.
Advarsel til alle ryper: Nå tar Nanna jegerprøven (kanskje) og kommer med hund og børse og tar dere.
Jeg synes jeg hører rypene le....

Jeg har en anelse om at Bølla er skuddredd, jeg mener, dette er fuglehunden som skvetter når en fugl letter fra buskene. Men det er helt greit, jeg er litt skuddredd selv.
Kanskje jeg skal komme meg på dette nybegynnerkurset før jeg setter over fløtesausen?

Magesjau fra helvete

2009-07-12T20:40:00.011+02:00

Det begynte søndag 7. juni med en uskyldig sms fra C, som var ute på kveldstur med Bølla. "Kan du koke ris til Bølla til middag?". Ok, helt greit. Hunden har litt magetrøbbel, detta kan vi. Kokt ris til middag, to-tre canikur og vi er oppe igjen. Men den gang ei. Det som startet så greit, endte hos veterinæren 14 timer senere med full innleggelse og drypp og gode greier.

Det viste seg at naturen/Gud/fordervet mat funnet i skogen av ivrig labrador/gift/uflaks ville det slik at Bølla igjen skulle få en av sine vanvittige magesjauer. Jeg tok det hele med ro først, fordi selvom det kun er en døende labbis som ikke vil ha leverpostei, hadde jeg vært gjennom dette før. Innlegging på dyrehospitalet var uunngåelig, det visste jeg, men dyrlegen kjenner oss og Bøllas bisarre mage og det er godt å gi fra seg ansvaret til noen som har peil. Selv er jeg så dårlig på å ta blodprøver og gi drypp at jeg mer enn gjerne overlater det til de hvite frakker.
(Og her må jeg bare berømme Mosengs dyreklinikk på Alna. Der er de så utrolig dyktige og flotte, og de gir livreddende behandling til både hund og eier. Respekt og takk!!)

Men så utover morgenkvisten ble jeg redd. Detta gikk fort utforbakke. Hunden tømte seg i alle himmelens retninger og ganske kjapt kom det bare blod ut. Brrrrrr. Samtidig skalv hun kraftig og pustet rart og dette var mer dramatisk og mye kjappere enn sist. Da ble Baldersheim redd. Det skulle hun forbli de neste fire døgnene. For tror du ikke de fant hjertefeil på Den Gule Fare. Atrieflimmer fulgt av noe med "ventrikulær" i navnet - serriøse greier.
Jeg fikk høre det på telefon av en veldig alvorlig og dypt bekymret veterinær fra Oslo Dyreklinikk (der har de EKG og ultralyd og sånt som trengs til hjertepasienter) som ville beholde pelsklumpen min noen dager til. (Noen dager til?!!) Hun var så heldig å få en gråtetelefonsamtale med meg av typen "øøørrrrrrrrhhh eujuuhh bgrrrrrruuh uhuhuhhhhuuuuuuuuu!" (Oversatt: "som bøllas eier mener jeg at hjertefeilene må ha en sammenheng med magesjauen hennes, som er ekstrem. Faglitteraturen viser nemlig at store hunder kan få atrieflimer etter ytre traumer. Det er sjelden, men det skjer. Og det viktige med dette er at det betyr at det er en mulighet for at det kan gå over!")

Etter å ha delt med veterinæren mine fagkunnskaper på denne velartikulerte måten (stor takk til Eirin, heltinnen over heltinner, dyrlege og dyr-redder og omplasserer av Bølla over noen, som fant fram til denne kunnskapen! Skylder henne ikke helt lite!!) la jeg på røret og lurte på hvordan jeg i alle dager skulle klare meg uten Bølla. Veterinæren var nemlig svært klar på at dette var seriøst.

Det var en kjip uke og noen lange dager. Men i ettertid er det gøy å lese sykehistorien vi fikk med hjem til slutt. Den ser omtrent sånn ut:
"Dag 1. Hund inmari syk. Svært alvorlig.
Dag 2. Hund hjertefeil. Svært, svært alvorlig. Er bekymret.
Dag 3. Hund virker glad, spiser med god appetitt. Hund sliten, men logrer vilt. Hjertefeil fortsatt tilstede. Behandling omstridt og farlig.
Dag 4. Hjertefeil borte!!!! Hæ????!"

:-)

Snakker om magesjauen fra hælvete. Bølla har greid å spy på seg hjertefeil. Og så forsvant den (nesten, bare en bitteliten greie igjen, men ikkeno å gjøre med det, det skal nå gå så bra). Merkelig. Jeg synes at hunden min fortjener en fagartikkel! Vi har merket godt at hun var skikkelig syk. Vi kjenner henne jo mye bedre nå enn etter forrige sykekjør, da vi hadde hatt henne et par måneder, og jeg kan se at hun ennå ikke er 100%. Og det tok minst 14 dager før hun var i nærheten av å være seg selv. Det er lenge for en liten hundepels.

Men nå, nå går alt så meget bedre, og på onsdag skal E, Fryd, Bølla og jeg gå spor igjen!

Hinderløype

2009-06-07T17:25:00.004+02:00

Hver gang jeg drar avgårde til agilitytrening, undrer jeg på hvorfor jeg egentlig gjør dette. Det er liksom så fjollete og meningsløst å drive med hinderhopp for hund. Men når vi først er i gang, er det helt ok, og Bølla liker det. Det er en helt grei måte å aktivisere hunden på, og jeg ser tydelig at hun blir sliten i huet av treningen, og det er jo poenget. Men jeg liker på en måte å ha et litt mer overordnet mål, og det finner jeg nok ikke i denne sporten.

Gleder meg stort til å prøve meg på jakttrening, og muligens lavine med redningshundene til vinteren. Jeg kan til og med se for meg meg selv på jakt! Det må være rypejakt, for jeg fikser ikke å skyte noe med pels og store brune øyne. Dessuten har jeg aldri smakt rype og innbiller meg at det må være veldig godt. Og så kler jeg sikkert grønt. Og dessuten dessuten er det sikkert vanskelig å treff e fuglene, så jeg behøver ikke bli fuglemorder hvis jeg ikke har hjerte til det. Skyting er jo gøy uansett. (Ok, det hørtes kanskje litt rart ut... Tror ikke jeg skal skrive det på våpenlisens-søknaden.)

Denne gangen var instruktøren en svært fornuftig dame, som kom med veldig konkrete tips til alle hundeførerne. Til meg snakket hun om at jeg må være rolig fordi hunden min er "vilter". Det har hun jo helt rett i, og jeg synes det er utrolig bra når en instruktør er opptatt av å holde hunden lav. Løpe kan de jo fra før, og en hund som løper hodeløst rundt sin egen akse er ikke en happy hund, og den er jaffal ikke i læremodus.

Bølla og jeg hadde den beste treningen vi noen gang har hatt. Hun var lav og fin mellom øktene - jeg passer alltid på å dekke henne hver eneste gang vi ikke jobber/venter på tur for å holde henne lav og fokusert - og vi hadde kjempekontakt og bra samarbeid i løypa. Jøss. Igjen må team høy&glad slå fast at trening funker. Vi er like forundret hver gang.

Auda

2009-05-28T21:20:00.000+02:00

Denne gangen med Oslo hundeskole og for en gangs skyld en instruktør som tok ledelsen og virket som om hun hadde peil på hunder. Hun var opptatt av at vi som nybegynnere ikke skulle gå fort gjennom banen - halleluja!

Dete hele gikk stort sett greit, bortsett fra at da jeg luftet Bølla før treningen, greide jeg å tråkke ganske kraftig på henne med mine svære klumpestøvler og meg selv. Hun pep godt, og holdt god avstand til meg resten av kvelden, la ørene flatt bakover, krøp litt sammen og kunne like gjerne holdt opp en plakat hvor det sto "eieren min slår meg" - det var ganske flaut! Det var jo ikke mulig å overse eller å misforstå kroppspråket til hunden min, og det må ha tikket inn noen bekymringsmeldinger til mattilsynet den dagen...

Ingen kan krype som Bølla, og hun så virkelig ut som om jeg pleier å banke henne til lydighet. Hun fulgte med på hver eneste bevegelse jeg gjorde, og hoppet med jevne mellomrom godt til siden. "Ved fot" ble vakkert utført på to meters avstand og med flate ører og hodet vippende opp og ned akkompagnert av alle de dempende signalene du kan komme på. Jaja. jeg hadde i alle fall strålende kontakt med hunden den kvelden....

Felt og bilbane

2009-05-23T19:32:00.002+02:00

Var på en veldig hyggelig hyttetur med familien M, J og lille-M og Shiva denne helgen. Vi hadde stranden for oss selv store deler av dagen -hvilket lyx!

jeg la et aldri så lite felt for Bølla og lot det ligge en times tid. Når jeg sier "aldri så lite", så mener jeg akkurat det. Tipper feltet var på 10x7 meter. Men poenget var ikke å imponere noen, poenget var å la Bølla bruke nesen sin litt og minne henne på at et felt, det har fire kanter, fire kanter har mitt felt. Og det funket finfint, hun jobbet vakkert innenfor ytterkantene og hev seg innenfor igjen med en gang hun merket at hun gikk over en av ytterkantene. Felt er gøy, synes Bøllsen.

Ellers gikk helgen med til trening av slaget brettspill og andre fornuftige hyttesysler. Veldig deilig å ha litt fri, og Shiva og Bølla var som to engler, så vakkert gikk de overens.

Fikk også lagt inn litt "du kan bare glemme å så mye som tenke på den skiven med leverpostei som lille-M har i hånden selv om han vifter den foran nesen din"-trening. Det gikk aldeles strålende, selv for et matvrak av dimensjoner. C var kjempeflink til ikke å ta maten til lille-M. Hahaha. Men svært interessant hvordan en 1,5-åring virkelig vifter med mat akkurat i labradornesehøyde. Bra trening!
Og veldig fint å se hvordan Bølla slappet fullstendig av og lot seg bruke som bilbane uten å lee på ørene - selv da mesteparten av kjøringen foregikk mot pelsretningen.

Vakt-labradoren

2009-05-16T09:19:00.004+02:00

Bølla har nådd et helt nytt høyde(?)punkt i sin karriere som vakt-labrador. Badet ble pusset opp iregi av borettslaget, og det gikk håndverkere ut og inn av leiligheten en stund.

Jeg måtte ut på et møte en dag, og da jeg kom hjem, var hull sparklet og silikonert, så jeg skjønte at de hadde vært innom mens jeg var ute. Oj, nå har sikkert Bølla bjeffet og oppført seg rabiesaktig og skummelt, tenkte jeg, stakkars håndverkere. Men da maleren kom innom igjen for å male over nevnte sparkel og silikon, ble han overrasket da jeg spurte om hunden hadde oppført seg greit da han var tidligere på dagen. "Hund? Hva då för hund?"

Han ante ikke at Bølla var der! Hun hadde rett og slett gjemt seg! Hele tiden mens han var der og jobbet! (Det kan da ikke være helt normalt??) Jeg ser henne for meg der hun ligger litt anspent i sengen sin i hjørnet bak spisebordet med store øyne og ørene på stilk og gjemmer seg for håndverkeren. Det aller beste er at Bølla fra før er helt overbevist om at hun blir usynlig så fort hun legger seg i den sengen. Skal klør klippes eller ører renses (utrolig hvor kjapt hun skjønner at noe sånt er i gjære), så gjør hun seg så lang og flat som mulig, får en slags schäferaktig smyging over parketten før hun deiser ned i trygghet - i usynlighetssengen sin.
Og nå har hun fått det endelig beviset for at sengen funker - håndverkeren så henne ikke, så hun blir faktisk usynlig! Borte borte!

Det er rørende hva for en tillit hun har til den sengen. Der kan intet vondt nå henne. Alle skulle hatt en usynlighetsseng i blant...

Parallell-agility

2009-05-15T21:37:00.006+02:00

Vi er et kort steg unna verdensmestertittelen nå, jeg kjenner det på meg! Men når jeg tenker meg om, har jeg ofte kjent på meg både svineinfluensa og forestående flax-millioner, så det behøver ikke å bety så mye.

Agilityfolket er ikke et folk som tar lett på ting. Ambisjonene er skyhøye. Alle vil konkurrere, og vi trener med minst en vordende verdensmester. Bølla og jeg surrer rundt på banen i kjent stil.

Det viser seg at hundetrening har visse særtrekk uansett hva du trener: det går opp og ned. Det er selvsagt sant i bokstavelig mening også på en hinderbane. Men det Bølla klarte så aldeles strålende forrige gang (da hun klarte dem for første gang), funket ikke i dag. Til gjengjeld inntok vi bratte vegger oppover og nedover (såkalt møne) og smale balanseting og en vippe uten så mye som å blunke. Bølla tryna et par ganger fra balansetingen pga for mye fokus på hånden min fordi hun trodde det var en godbit der, men verken slo seg eller ble redd. Nå burde hun jo egentlig ha lært at hun ikke blir lokket med godbiter. Men så er man jo labrador, og en labrador lever på håp, tro og kjærlighet (maten finner den på egen hånd).

Jeg er redd de andre i klassen vår akkurat nå blogger om den inmari irriterende hundeeieren A (meg) som sto og pratet med hundeeier B mens hunden hennes - som hun holdt pent i bånd, et langt bånd - var godt nedi lommen på hundeeier C for å finne mat. Jeg har ikke tall på de gangene jeg dro Bølla ut av sekker og ned fra skuldrer i dag. Matjakten er evig og iherdig. Må gjøre noe med det. Ikke sikkert alle synes det er like herlig med en labradorsnute absolutt overalt som prøver å stjele andre hunders velfortjente godbiter. På et tidspunkt tok hun faktisk et hinder parallelt med en annen hund fordi eieren lokket den andre hunden med godbiter. Krise. Jeg må følge mer med. Eventuelt opptre på sirkus med parallell-agility-kunstene våre. Jeg aner en gullgruve.

Sporløping

2009-05-14T19:36:00.004+02:00

I dag var den store dagen for mestring. Bølla fikk et snilt spor med godbiter - courtesy of E.

Fryd fikk et over fire timer gammel spor med masse kryssing av stier, mye forstyrrelser i form av skoleklasse midt i sporet, og en løs Bølla løpende rundt. Morsomt å se Fryd jobbe. Solid innsats!

Bøllas spor var en time gammelt. Først rotet hun rundt og fant et par godbiter, litt på lykke og fromme. Så begynte hunden å gå bakspor. E rådet meg til å la henne gå litt, fordi hun var i ferd med å ordne opp og forstå oppgaven. Som sagt så gjort, og etter en tid ropte jeg henne inn og ba henne søke spor (med en liten retningsanvisning fra E). Og svups var hunden på. Nesen var plantet solid i bakken, og hun dro på med en deilig selvsikkerhet og fant godbiter og gjenstander. Da hun til slutt fant sluttballen, vokste hun et par størrelser. Veldig deilig å se henne lykkes (en psykolog kunne sikkert sagt noe om at det er hundeføreren som trenger denne motivasjonen mest...) Uansett veldig gøy å se hvor stolt hun er når hun kommer til meg for å leke med sluttballen.

Tror jeg skal fortsette litt med godbiter. Mat trumfer alt! Bølla var utrolig fokusert og lot seg ikke forstyrre av Fryds utenomjordiske jodling. Forstyrre? Pøh. Musikk til arbeidet!

Agility

2009-05-08T19:23:00.000+02:00

Bølla tok fullstendig av da jeg hentet henne ut fra bilen og ut på agilitybanen. Hun hadde sittet en stund i bilen med god utsikt til jobbingen vår med hindre, og var godt overopphetet.

Første runde besto av to hoppehindre og en sånn pølse i halvsirkel som hunden skal løpe gjennom uten å se enden, og så to hoppehindre til. Vi stilte opp, og Bølla hoppet elegant over det første hinderet, svoooiing føk hun ut på siden, la beina bak ørene i kjent hare-stil og løp! Yeeeeeeha! Hun beina rett bort til C, hvor hun prøvde å melde på ham med sitt imaginære fastbitt, stakkars. Litt forvirret. Bølla tyr gjerne til fantom-melding når det går litt fort rundt for henne.

Resten av første runde fortsatte akkurat sånn: Bølla tok ett hinder, og så stakk hun. Hun greide ikke å kontrollere seg og greide ikke å sakke ned og sette seg. Men hun var veldig lydig og kom på innkalling hele tiden. Det er ikke en ulydighetsgreie, det er Bølla som blir så vill i huet og overopphetet at hun ikke greier å la være å løpe en runde. Hun kommer alltid pent inn til meg igjen. Var jo akkurat sånn i runderingen: det første slaget er vill løping. Selv Johnny sa at det ikke gikk an å gjøre noe med akkurat det, at hun bare måtte løpe det verste av seg. Og det betyr ingenting om hun er sulten eller mett, trøtt eller opplagt, hun blir uansett vill i fletta og tar helt av den første runden. Bølla starter med sjarmøretappen!

Ikveld skjedde det noe morsomt: For første gang (dette er tredje gang vi ser en agilitybane) viste Bølla egeninitiativ. For eksempel var hun på vei utenom en av disse pølsene, da hun i siste sekund korrigerte seg selv, dro overkroppen tilbake og løp gjennom, ikke utenom. Moro! Det betyr at hunden har fattat lite. Vi fikk til en fin flyt på ca fem hindre til sammen (hopp og tunnell), så noe er seget inn. Jeg belønner alltid etter en runde, ikke midt i, for det blir bare tull.

Treningen går i to (!) timer. På slutten måtte vi bare ta henne av banen. Har sjelden sett henne så trøtt. Da mister vi helt kontakten, og Bølla begynner å snuse og gresse. På grusbane..... Hun er relativt lett å lese, og når dette nivået inntreffer, er det bare å pakke sammen. Jeg insisterer alltid på å gi henne en siste kommando av noe slag, få henne til å ta et siste hopp, slik at ikke hunden får lov til å bestemme når nok er nok. Og så pakker vi sammen. I am ze boss, nemlig!

Bølla på sporet 2.0

2009-05-07T19:13:00.001+02:00

E hadde et morsomt opplegg: hundene deler på å gå sporet. Fryd begynte. Som ventet ble Bølla fyr og flamme og halset etter - med mye nese i været og så mest etter Fryd der framme. Men innimellom var nesen nedi, og da fikk hun ros. Så skulle vi bytte, og alt stoppet. Bølla ble helt distrahert og satt ut av Fryd og E bak oss, selv om de holdt høflig avstand (Fryds avstandholding var nok ikke helt selvvalgt). Dette skjønte ikke Bølla stort av. Hun datt ut i ett sett, og vi satte Fryd foran igjen. Bølla fikk ta et par enkle passasjer hvor landskapet gjorde valget enkelt, for eksempel en veldig smal sti mellom to bratte vegger av svaberg - der er det stort sett bare ett sted å gå, og da fattet Bølla litt av poenget og tok en gjenstand og greier. Fryd var så generøs å la Bølla få ta de siste ti metrene og få sluttgjenstanden, den herlige, grønne tennisballen, den hellige gral og så videre.

Alt i alt en økt som lå godt over vårt nivå. Bølla har ingen rutine, og vil helst avslutte sporet når det passer henne. Men greit å få se at et spor på et sted over to timer gammelt pluss forstyrrelse er for vanskelig. På den annen side var det tydelig at hun ikke hadde noe problemer med å skille ut sporet da hun fikk litt hjelp, så det er jo ikke nesa det går på, det er konsentrasjonen. Og E sa noe fornuftig: Voksne hunder som lærer å gå spor, har gått så mange spor før i sitt liv som de har avbrutt når det passer dem - det er jo sånn sporgåing egentlig foregår der ute i naturen - at de ikke har lært at det lønner seg å følge sporet til slutten. Men det skal vi gjøre noe med!

Bølla på sporet II

2009-05-02T15:49:00.001+02:00

Tid for nytt spor, denne gangen gått opp av vår begges elskede C. Det var ikke lange stubben, kanskje 300 meter maks, med verdens snilleste vinkler og ca fem gjenstander i tillegg til sluttennisballen.

Vi lot sporet ligge i en time, siden to timer hadde vist seg å være i meste laget sist gang. Hunden dro i vei (igjen hang vi fast i sporlinen begge to, herlige greier, mye følge-banning fra hundefører.) Hun gikk perfekt, nesa ned, tok alle gjenstandene, er veldig lett å sette på sporet igjen selv etter belønning med lek og ostebit midt i sporet. Hun er lett å lese og utrolig målbevisst. Tydelig at dette er gøy. Kjempestolt ved enden med tennisballen i kjeften.

Hun trenger ikke motivasjon utover gjenstander, tennisballen i enden og sporet i seg selv. I alle fall foreløpig. Det kan jo endre seg når sporet kommer opp i et par kilometer på en varm sommerdag... Da trenger i alle fall hundeføreren en kald cola midtveis.

Føret var knusktørt, underlaget var stort sett lyng og mose, ganske åpent lende uten forstyrrelser (hvis vi ser bort fra bannende hundefører). Husker ikke vindretning. Sikkert fra babord. Ai,ai, kæpp'm!

Nå må jeg opp i liggetid for sporet og lengde, for dette var litt for enkelt for henne. Tror jeg starter med tiden først og tar det derfra.

Feltsøk

2009-05-01T15:56:00.001+02:00

Dette har vi ikke gjort på lenge! Jeg la ut et feltsøk som ble litt rart (men ikke så rart som mitt siste forsøk i 1,5 meter dyp snø.) Feltet ble lite, kanskje 10x15 meter og dessuten ganske naturlig begrenset med svaberg på alle kanter. Passe teit i grunnen, poenget er jo at hun skal lukte seg fram til ytterkantene p åfeltet, ikke se dem. Jaja. Hun fikk jaffal brukt nesen sin.

Feltet var en time gammelt. Jeg har vært utrolig dårlig på å la feltet ligge, så dette er faktisk det eldste hun har tatt hittil. Pinlig...

Hun hoppet i det, jobbet som en helt og fant alt kjapt. Null problem. Men hun var så lav som jeg aldri har opplevde henne i søk før. det er jo i grunnen genialt - hun jobbet utrolig bra - men når du er vant til en propell på ADHD i søk, blir du jo litt bekymret. Er hunden syk?? Men det var nok bare den lange liggetiden som gjorde at hun måtte bruke nøtta si litt og ikke bare løpe hodeløst rundt som en annen fuglehund.

Bølla på sporet

2009-04-29T15:31:00.001+02:00

Bølla og jeg har fått nye naboer! E og Fryd&Gammen har tatt med familien og flyttet sørøstover til oss. Hurra! Nå blir det sportrening i skogen!

Jeg var førstemann ute som sporlegger og la et på ca 800 meter til Fryd med gjenstander for hver 200. meter. Det gikk i vinkler og hopp over lyng og svaberg og ca tusen stier ble krysset. Men superhunden Fryd tok sporet og fant vinkork etter vinkork (jeg sa jo det var jeg som la sporet. Man tager hva man haver.) Morsomt å se at hunden etter å ha virret litt i i begynnelsen liksom husket hva dette var for en øvelse og tok seg skikkelig sammen og gikk resten av sporet vakkert og stødig.

Jeg tok mitt korte spor først, siden vi a) har gått tre spor tilsammen og det er b) seks måneder siden og c) de var aldri eldre enn en time. Dessuten hadde det regnet mellom sporlegging og -løping. Vått underlag gir helst mer fert og er enklere, men det var første gang etter regn, så da regner jeg det som en ny faktor for denne gangen :-) (min blogg, jeg gjør som jeg vil). Nå var vi oppe i over to timer, og det hele ramlet sammen ganske kjapt.

Starten var vakker, men det holdt bare i fem meter. Fryd hjalp til med en herlig forstyrrelse av en annen verden. Hun sang så vakkert i fistel og brøt over i jodling innimellom. Bølla ble faktisk ganske satt ut. Og jeg begynte å le. Og det ble bare tull. Så E gikk opp et nytt, kort spor, som ble liggende i 30-45 minutter. Tennisball i enden. Og Bølla gikk som en gudinne. Moro å se henne ta sporet og jobbe seg fremover. Hun er lett å lese og veldig stolt når hun finner tennisballen og kommer løpende til meg med den.

Fant ellers ut at jeg har gått rett i idotisk-lettlurt-hundeeier-med-for-mye-penger-fellen. Min kjempedyre, selvlysende sporline var fullstendig ubrukelig, og holdt på å kvele hunden min og kappe av føttene hennes om hverandre. Herlig. Hvem skulle trodd at sporgåing var slik en risikosport for hunden?

Agility 101

2009-04-20T13:47:00.004+02:00

Bølla og jeg prøvde agility denne helgen for aller første gang. Det var en litt spesiell opplevelse, en ute-av-NRH-opplevelse om du vil.

Treningsmetoden er å lokke og å føre hunden gjennom hinderløypen med godbit. Og hvis de ikke vil inn i tunnellene, dytter og stapper man dem inn. De har ikke noe vondt av det, men de lærer jo absolutt ingenting av det heller.

Dessuten er bikkjene høye som en drage på kokainfest, evt en treåring med sukkersjokk, så læringsevnen er godt under nullpunktet. Jeg måtte ta Bølla av banen og bort på en rolig plen et par ganger da hun bikket over i noe vanvittig manisk a la hausfrau i speedrus og spinte rundt seg selv med et vilt blikk.

Dessuten sliter jeg med å ta sporten så alvorlig som man må.

Men det var ganske moro å ta hindrene.

Bølla trenger en del støtte, og på den lange tynne balansetingen var hun så opptatt av meg at hun glemte å se ned. På videoen nedenfor ser man at hun nesten tryner hele tiden.

Første gang hadde jeg en pølsebit i hånden. Den måtte jeg bare legge bort. Hun så bare på pølsebiten - og falt ned. Ups! Synes uansett det er mye bedre å ikke stappe i henne godteri for hvert lille hopp hun tar.

Ellers har jeg vasket hunden min med shampo. Andre gang på 1,5 år. Jeg ser for meg min hunds fremtid som en fluffy, blomsterduftende, godbitspisende, overstresset agilitychampion. Må huske å ikke gå tur i skogen, hunder blir skitne av sånt.

Trekk og dra

2009-04-06T12:36:00.007+02:00

Vi befinner oss i et vakuum - ingen rundering, for mye snø for spor, og de fem hundre kursene jeg har meldt bissevovven og meg på starter etter påske. Så hva gjør man da?

Jeg har lyst til å trene mer trekking med Bølla. Jeg gir ikke opp fantasien om å suse frem og tilbake på Kikut bak en vakker, gyllen jaktlabrador. Jeg vet ikke hvor Kikut er, men det høres ut som det er langt dit. Mulig vi ikke kommer oss dit før sesongen 2011/2012, og da antakeligvis med vakker, gyllen jaktlabrador på slep, ikke foran. Bølla har kjempekondis og er sterk, men hun har ikke helt forstått greia med å trekke. Foran, Bølla, ikke bak! Det er blitt mye bedre på ski nå, der trekker hun faktisk, men på jogge- og sykkelturer sakker hun lenger og lenger bak helt til hun er så langt bak at selen liksom vrenger seg oppover nakken og det ser ut som om vi sleper henne og driver med helt forferdelig dyremishandling.

Bølla er forresten god til det, hun kan finne på krype sammen foran meg når vi er hos feks dyrlegen (hun gjør det hjemme også, men da er det jo ingen som ser det) og gi et blikk som sier "uææææhh - ikke slå meg, vær så snill". Herregud. Heldigvis har dyrlegen vår også en sånn krypehund og vet hvordan det er, så hun har ikke arrestert meg for dyremishandling ennå, selv om Bølla gjør sitt aller beste for å overbevise henne.

Men vi sporer av. Trekking var temaet. Jo, en vogn måtte være tingen, tenkte jeg. Jeg vet at jeg overdriver disse hundegreiene innimellom, men det er så morsomt å leke, så nå blir det vogn.

Helst noe som man kan ha hjul på om sommeren og sledeting på om vinteren. Jeg vet ikke helt hva Bølla skal trekke ennå, men det er ikke poenget. Poenget er at vi trenger en vogn. Så da begynte jeg å lete på nettet. Og fant dette under kategorien hundevogner (perfekt, ikke sant? hundevogn?): http://www.diggidog.no/kategori.php?kategori=172
Det viste seg at dette er vogner for hunder! Altså en vogn hvor hunden sitter oppi! Fnis! Og jeg som trodde at jeg overdrev disse hundegreiene litt!

Nye planer!

2009-03-20T13:18:00.007+01:00

Bølla og blondinen ser fremover raskt, så raskt at andre blir helt svimle. Vi har rukket å melde oss inn i retrieverklubben, Stovner hundeklubb og Norsk kennelklubb. Og vi har meldt oss på rallylydighet! Det burde passe oss med formel 1-tempo på alt vi gjør. Vi bestemmer oss og ombestemmer oss like kjapt!

Rallylydighet hørtes litt morsomt ut fordi (vel, først og fremst pga navnet. "Rallylydighet". hehe.) det er en blanding av agility (sikkert gøy) og lydighet (så där).

Spent som en fele, youtub'et jeg øvelsen, og fant denne videoen av Molli som träner rallylydnad. Fnis. Hvor er rallydelen??

Vel, vi kan sikkert ha godt av lydighet uten rally også. I dag tidlig var dyret rally-ulydig. I den korte tiden mellom Nannas avgang og Cs "skal bare ned i kjelleren og hente noe", greide Bølla å stjele til seg mat fra kjøkkenbordet. Oj. Ikke helt bra. Men sånn er livet med en narkoman i huset. Du kan ikke stole på dem et sekund.

Men det fikk oss til å tenke på hva Bølla ellers lurer seg til. Kanskje hun ikke er jomfru lenger likevel? Trenger hun virkelig hele halve sengen vår om natten? Kan det være nødvendig å gi henne frokost på sengen hver dag? Man kan jo begynne å lure.

Farvel, rundering!

2009-03-18T11:46:00.006+01:00

Nå legger jeg runderingskarrieren på hylla. Bølla blir aldri en ettersøkningshund. Jeg har ant det en stund, Johnny har sagt lenge at hun har for lavt mot, og når oslolaget v/J er enig, er det ingen vits i å holde på å presse hunden og moi lengre. Vi har ikke bare ikke hatt framgang, vi har gått raskt baklengs i det siste. Et par kjipe opplevelser med bjeffing ut i skogen, bust og baklengsrundering i det siste sier sitt.

Jeg fortsetter å trene spor og feltsøk fordi det er kjempegøy og trygt for en hund som helst bare vil være nærheten av meg. Dessuten vil jeg vurdere lavinetrening til neste vinter. Hvis Bølla takler transporten på scooter, skiheis og i helikopter - og ikke minst kan gå i søk rett etterpå, som J påpekte, kan det funke. Vi får se.

Etter et par søvnløse netter og triste dager ser team Bølla og blondinen igjen framover, og vurderer ulike karrierer innen hundetrening:

1) Lydighet. Nope. Snork.

2) Utstilling. Alle vet at utstilling er en av hundens primære instinkter: mat, reproduksjon, territorium og utstilling.

Kunne dessuten vært interessant å se hva labrador-dommere gjør når de ser en sterilisert (o skrekk og gru) tynn labbis ("har labradorer ribbein??") med medfødt haleknekk fulgt av eier som har brukt sjampo på dyret én gang i løpet av 20 måneder.

3) Freestyle. Dette vet jeg ikke helt hva er, men jeg ble selvsagt grundig og høytlytt fornærmet da J foreslo det. Jeg ser for meg damer med cowboyhatt som løfter på knærne så hunden kan løpe under, og så kaller de det dans. Danse med hunden? Ærlig talt. Hvorfor skal man gjøre det? Jeg vet ikke om bildet mitt av dette stemmer, men jeg har heldigvis nok fordommer til ikke å ville finne det ut. Jeg tror jeg skal la Bølla og meg selv få ha litt verdighet i behold. Dessuten driver vi med freestyle-lydighet allerede. Det får holde.

4) Servicehund. Nå begynner det å likne på noe. Labradoren er jo en uovertuffen hjelper. Førerhund og i det hele tatt. Og Bølla er allerede kjempeflink til å sortere sokker, rydde i skohyllen, sjekke søppeldunken for å se om hennes miljøsvin av noen eierer har kastet tunfiskbokser i vanlig husholdningsavfall igjen, til å makulere papir og aviser og å sortere ut halvgod paperbackkrim fra den nederst bokhyllen (vi ville ikke beholde de bøkene uansett. Men da hun startet på "Hässelby" av Johan Harstad (god bok i hardback) måtte jeg stoppe henne). Som man ser; denne hundens hjelpsomhet har ingen grenser.

5) Rally-lydighet. Disse hundefolka har virkelig fantasi. Dette er en blanding av agility og lydighet: Ragility, med andre ord. Man går feks fri ved fot (lydighet) til et punkt hvor du får et nytt oppdrag: over hinderet eller gjennom tunnellen (agility). Hørtes ganske morsomt ut, og fint for en hund som er kjapp, smidig og vil være inntil meg i treningen.

6) Agility: hinderløype med hunden. Fullstendig meningsløst, selvsagt, men sikkert gøy. Og bra trening for hunden.

7) Soppsøk. Ikke ueffent! Kan by på utfordringer. Mamma mener at Bølla enten vil sette seg på kantarellene eller jofse dem i seg fort som svint. Mulig det, men det kunne vært gøy å prøve. Grunnen til at jeg ikke har gjort det hittil, er at jeg har sett for meg med skrekk og gru at Bølla skulle begynne å markere på kantareller midt i runderingen. Litt som om en av rottweilerne skulle stoppe opp for å plukke blomster...

Felles for alle disse aktivitetene (bortsett fra nr 7) er spørsmålet "hvorfor?": Hvorfor gjør man dette? Det er jo på en måte et visst steg å gå fra å trene hund for å redde menneskeliv (en litt pompøs måte å beskrive redningshundtrening på) til å ta på seg cowboyhatt og løfte på knærne.

Men Bølla gir da vel blanke i om hun er redningshund eller ikke, hun vil bare være sammen med meg og få trening, hun. Og med lavine-planer i bakhodet og spor- og feltsøktrening blir det bra. Jeg fortsetter selvsagt som redaktør for Redningshunden, lavinehund eller ei, for vervet er både morsomt og givende - også bokstavelig talt - det er en fin måte å kunne være en ressurs for NRH og gi tilbake timene som blir brukt av frivillige på å trene Bølla og meg i skogen.

Nå må bare snøen gå, så jeg kan få lagt litt felt og spor med kantareller i svingene!

Mot til salgs?

2009-03-12T13:28:00.000+01:00

jeg tittet gjennom noen blogginnlegg litt lenger nedover.

Sist gang jeg runderte med oslolaget, var planen å sette i gang heavy rundering med pressing av hund og fører utpå våren, med rundering tre ganger i uken for å komme over stoppene til Bølla.

Nå som jeg har sett i klartekst at hunden faktisk er redd og derfor ikke går ut, vet jeg at jeg må gå i tenkeboksen. Skikkelig. Hvis du presser en redd hund, ødelegger du runderingsøvelsen. Dessuten kan du ikke presse en engstelig hund - angsten tar over og gjør at hunden ikke greier å utføre øvelsen. Enkelt og greit. Og hvor kult er det hele for hunden egentlig?

Det er klart at noe av trøbbelet vårt i skogen skyldes ulydighet og uerfaren hundefører. Bølla er en fuglehund og tenker litt for mye selv. Men dette kommer bare til uttrykk når hun er høy og det er fert i området. På en måte er dette en slags sivil ulydighet som er et luksusproblem i runderingen. Hund får fert av firgurant, hund stikker fra fører og gir seg ikke før figurant er funnet, påmeldt og påvist. Og det er dette en ettersøkningshund skal gjøre. Hadde dette vært mitt eneste problem, hadde jeg kunnet jobbet med lederskapet og fått en herlig ettersøkningshund.
For når Bølla har fert i nesa, da er hun ikke redd. Fert gjør henne selvsagt høy. Har med jakt å gjøre.
En høy hund er ikke redd. Det er først når den blir lav at den tar inn over seg omgivelsene. Det er i grunnen logisk: en hund som er i den siste fasen av jakten og skal angripe, vil ikke reagere på noenting. Du kan slå den i huet med noe hardt og du kan rope bø alt du vil, men hunden er blind og døv for alt annet enn byttet akkurat da. Hvis ikke vil den jo ikke kunne fullføre jakten og få seg mat. *

* Dette er Baldersheims populærvitenskapelige gjengivelse av hundens jaktmønster. Vi tar ikke imot rettelser fra besserwissere, vi aksepterer kun applaus.

Løsningen gir seg selv: Holde Bølla høy i runderingsøvelsen.

Vel, det løser bare en del av problemet.

Det kan få oss gjennom prøvene. Kan. Men jeg bryr meg ikke så mye om prøvene, men mer om ettersøkningene. Jeg kan ikke gå ut med en hund som jeg ikke vet om vil være redd eller vil jobbe den dagen. Hunden må nødvendigvis bli lav på ettersøkning fordi det er begrenset for hvor lenge den kan være i eksplosiv jaktrus. Hunder blir også slitne en gang. Og hunden må kunne arbeide når den er lav, og ikke bli stoppet av at den er redd for tåken, helikopterlyden, regn, en kampestein, lyng og så videre og så videre.

Bølla har ved flere anledninger vært redd for terrenget: høye siv som blåste i vinden, en åpen slette som gikk over i tett skog - hun turte ikke å gå inn i den tette skogen eller gjennom sivene. Jeg kan leie henne gjennom sivet og inn i skogen, men neste gang hun er redd, hjelper ikke det. Da er det noe annet hun er redd for. En ettersøkningshund får jo alltid nytt terreng siden folk går seg bort i hytt og pine og på alle slags steder.

En redningshund må kunne jobbe selvstendig og over tid. Den må tørre å gå bort fra hundeføreren i alt slags terreng og vær og lyder. Også når det er null fert og vindstille, for savnede personer er stort sett ikke så hensynsfulle at de tråkker opp terrenget først.

Noen som vet hvor jeg får kjøpt et hekto mot?

Blirre av sesongen a?

2009-03-11T13:02:00.004+01:00

Bølla og jeg lider for tiden av ufrivillig, utvidet vinterferie i treningen og midlertidig bopæl langt unna skogen pga oppussing av bad hjemme.

Men så kom min late vinterferiehjerne endelig på en fornuftig ting å trene på:
melding på gjenstand.

Poenget er at hunden skal fortelle meg at den har funnet noe med fert av menneske:
en vante, en ryggsekk, en jakke, en termos.
Så kan man feks gjøre et sporoppsøk ved gjenstanden. Mennesket man leter etter har jo vært der hvis ryggsekken hans ligger der. Så da kan man bare følge sporet og finne den savnede. Noe sånt.

Er gjenstanden liten, vil nok Bølla apportere den til meg. Det er litt dumt hvis gjenstanden på en eller annen måte er bevis i en politisak, og litt dumt hvis man hadde tenkt å prøve å finne et spor ut fra gjenstanden, men what can you do. Spesielt med en apporterende fuglehund som henter og bærer alt hun kan finne. Dårlig politihund, finfin fuglehund.

Har prøvd det en gang før, men da bare raknet alt og hunden skjønte ikke hva jeg ville. Denne gangen gikk det finfint. Hadde en kort økt i går og en i dag.

Oppskriften kommer fra R:
Jeg legger en sekk og et løsbitt ved siden av ca fem meter unna. Sender Bølla (begynte med kommandoen apport). Og Bølla løp bort til sekken og tok løsbittet.

Eller antakeligvis løp hun bort til løsbittet og tok det og overså sekken som lå der.
Hun har nok ikke fattet ennå at løsbittet ligger der fordi hun skal melde på en gjenstand.
Men det kommer. Er jo derfor vi trener.
Etterhvert plasserte jeg ryggsekken ca 10 meter unna og ute av syne rundt et hjørne og ga Bølla kommando "runder!". Det gikk finfint.
Oj. Nå kom jeg på at jeg glemte vise-delen. Da må jeg vel sende på visning og så belønne selv. Jeg tror ikke ryggsekken er i stand til å gi Bølla pølse for innsatsen.

Vel. Det får vi ta i morgen.

Og så må jeg begynne å generalisere, så hun melder på alt mulig rart av gjenstander. Blir jo litt teit om hunden min bare melder hvis hun finner en svart og rød ryggsekk av typen daniel ray. Frem med termosen. Og så til slutt på med fastbittet.

Høy snuteføring

2009-02-19T20:38:00.005+01:00

Så børstet vi støv av hunden og dro ut på Fornebu for å lete etter folk. Innesøk i mørten, veldig gøy. Selv om jeg lurte litt på hva jeg driver med da jeg skulle være figurant og snek meg rundt i den nedlagte delen av parkeringshuset helt alene. Et nedlagt parkeringshus er omtrent like trivelig som en mørklagt og forlatt skole om kvelden og gir raskt assosiasjoner til skrekkfilmer og slikt for oss med "livlig fantasi", som det heter.

Bølla stortrives selvsagt med denne søksøvelsen fordi hun kan løpe i skjørtene mine (litt upraktisk på trening med skjørt, men fy søren så pen jeg ser ut) og være høy som en drage. Litt usikker på læringseffekten av det hele, men vi får se på det som lek.

Mye tulleløping, men hun finner - og... glemmer å melde til meg og blir sittende ved figuranten fordi hun er så vanvittig høy. Første gang kalte jeg henne inn. Feil. Ha is i magen og la hunden finne ut av det selv! Det funket fint de neste gangene.

Liker i grunnen ikke helt å ha henne så høy på trening, det blir mye rot. Men for å unngå det må vi holde på lenger så hun blir litt sliten og roer seg, men det er det ikke alltid tid til.

Kveldens høydepunkt: overvinning av vindeltrapp i stål! Folk som får hunden sin mens den er valp, trener på dette fra hundene er små for å venne dem til det, fordi sånne trapper er utrolig ubehagelige for hunden: Det er jo helt naturstridig å skulle ta skrittet ut fra femte etasje og rett ut i luften. Man ser jo bakken gjennom trappen, og hvordan skal hunden vite at dette går an? Dessuten er det nok ubehagelig for potene å synke ned på stålkanter.

Vel, Bølla er jo som kjent omplasseringshund, oppvokst på gård, der er det få ståltrapper tenker jeg. Første gang var hun livredd. Denne gangen bare gikk hun ned etter meg. Hurra! Jeg gjorde ikke noen greie ut av det, bare gikk ned. Flinke jenter.

Min elskede pinglehund

2009-02-09T11:37:00.004+01:00

I helgen fikk jeg tat en mentaltest på Bølla. Helt gratis og uplanlagt. Johnny har lenge ment at Bølla har lavt mot og at det er grunnen til at hun stopper og ikke vil gå ut når hun er lav. Når hun er høy, tar fuglehunden i henne over, og jakt- og søkslysten er så høy at det overstyrer motet. Når hun blir lav og sliten og får tenkt seg litt om "å hupssan jeg er i skogen! skumle skogen!" så slår det lave motet inn og hindrer henne.

Jeg har vært usikker på om det er ulydighet eller mot. Lar hun være å gå fordi hun ikke gidder?

På lørdag fikk vi svaret. Vi la opp en snill og hyggelig rundering i terreng med spor og fert fra de to som runderte før oss. Det var høy snø, lite eller ingen vind og Bølla ble raskt lav siden snøen gjorde henne sliten.

Hun gikk fint, fikk funn, gikk ut igjen - helt strålende. Men på det siste slaget fant hun ikke fig, så jeg måtte sende henne igjen. Jeg fikk en liten lyd fra figuranten, og Bølla gikk ikke.... Det har aldri skjedd før. Hun virket engstelig. Dette måtte vi sjekke ut, så figurant J kalte på henne. Og hun gikk fortsatt ikke! Da hun ble kalt på! En gang til - og hun gikk ut. Kort tid etter hørte jeg knurring, to bjeff, og Gule Fare kom fykende tilbake til min trygge side. Knurr, to bjeff og full retrett er Bøllas typiske reaksjon når hun er redd. Hunden var redd for å gå ut i skogen! Selv om hennes elskede Johnny ropte på henne! Dette måtte løses, så vi ga henne en synspåvirkning. Johnny kom innover og viste fram et bein fra bak et grantre, og Bølla gikk ut - men stoppet midt mellom meg og det skumle grantreet med bein på.

Ikke før Johnny viste seg helt OG snakket til henne, gikk hun, nei løp, hun til ham. Hun logret så hun holdt på å lette og hev seg i fanget hans. Lettelsen og gleden var tydelig å lese på hele hunden. "Å var det bare deg??!" Og for første gang noensinne glemte Bølla å melde, hun gikk rett i kosemodus med J., så lettet og glad var hun.

Bølla var ute og lette, men fikk ingen fert pga vind/snø. Hun var altså overbevist om at det ikke var noen der. Da "et eller annet" begynte å rope på henne, ble hun redd. Det sier litt om hvor mye hunden bruker nesa og om hvor lavt mot Bølla har. En tøffere hund ville gått ut og lett, en erfaren hund ville tatt en runde for å finne ferten.

Dette er ikke lett å se hos Bølla fordi hun er så høy og har bra motor. Det er lett å tro at hun er en tøffing. Så hva gjør man med en sånn hund i rundering? Jeg kan ikke kommandere henne ut når hun er redd, da vil hun ikke gå uansett. Og runderingen kan ende med å bli en negativ øvelse for henne. Følger jeg henne ut? Eller blir hun helt hjelpeavhengig da? Mulig vi blir den første ekvipasjen i NRHs historie hvor hundefører runderer mens hunden har midtlinja... Hvis hun tør å være der alene, da.

Når man tester en hund, er akkurat det vi observerte i skogen på lørdag en del av testen:

"Spøkelser
To truende "spøkelser" (mennesker utkledd i hvite gevanter fra topp til tå) nærmer seg langsomt hunden.
Beskriveren ser på hundens evne til å stå imot trusselen, om den viser evne til å forsvare seg og eier, og hvilken interesse den har av å undersøke spøkelsene når de har stoppet og snudd fra hunden."

Bølla hørte og så et spøkelse. Uten fert er alt skummelt for en litt engstelig hund.

Ikke nok med denne episoden i runderingen, jeg fikk enda en bra mentaltest tidligere på dagen da jeg skulle heie C av gårde i et skirenn. To personer kom gående mot oss med store, rare trollparykker på hodet. Jeg ble stående litt på siden og bak Bølla for å observere hvordan hun reagerte. Ikke noe problem. Vinden sto mot oss, og Bølla luktet at dette var mennesker og gikk happy bort og snuste litt og hilste. Så kom det som skulle blir den virkelige testen: rett bak dem kom en dame med en stor kasse med masse tøydyr oppi. Bølla ble stående stille. Så kom det et kort knurr mot kassen, to bjeff og deretter retrett tre meter bakover mot meg. Damen hadde hund selv, og forsto at Bølla var redd. Hun satte kassen fra seg, satte seg på huk og lokket på Bølla og holdt i kosedyrene for å vise at de ikke var farlige. Bølla ble interessert, men gikk ikke ett skritt nærmere før jeg gikk foran henne bort til damen og tok ut et par tøydyr og viste henne og lot henne lukte. Da var alt i orden og halen gikk. Den manglende lukten fra tøydyrene gjorde at Bølla ble engstelig. Hun forsto ikke hva det var.

Tror ikke jeg trenger å betale for en test.... En stor takk til den hyggelige damen på Skullerud!

Hunden min har lavt mot. Det finnes verken forsvar eller aggresjon i henne. Hun kan altså være engstelig, men aldri bli en angstbiter. Hun vil alltid velge å trekke seg tilbake. Hun stoler på meg og tør å utforske ting når jeg viser at det er ufarlig.

Alt dette gjør henne til et nokså dårlig brukshundemne, men hun er en fantastisk familiehund - hvis du er beredt til å ta slåsskampene dine selv!

Appellprøven

2009-01-19T21:17:00.007+01:00

Så var det klart for vår første prøve i Norske Redningshunder. Appellprøven. Den består ikke i å heise flagg og synge nasjonalsangen, som jeg først trodde da jeg hørte om den. Det er en lydighetsprøve. Appell = lydighet. Hundefolket har sitt eget språk.

Appellprøven (pdf) begynner med en tilgjengelighetstest, hvor dommeren går mot hunden og tar kontakt med den. Hunden må bestå for å kunne gå videre og ta resten av prøven. Hvis den biter eller stikker av, stryker den. Bølla greide for en gangs skyld å la være å bite, og besto. Flink jente!

Så var det fellesdekken. 5 minutter skal hundene ligge sammen, med skjult fører, og forstyrrelse i form av en dame som gikk tur med hunden sin frem og tibake et par ganger foran hundene som lå. Bølla lå som en gud, også da en blid hannlabrador brøt dekken og løp bort til henne og snuste. Seriøst flink jente!

Og så kom det jeg hadde grudd meg for. Fri ved fot. Jeg var sistemann ut, så jeg rakk å få med meg schäfernes påarademarsj. Fy søren, de la listen høyt for en liten labrador med ADHD. Vi satte i gang, og det gikk fint - helt til forstyrrelsen - en flat-tispe - kom litt nær, og bølla fant ut at hun hadde lyst til å si hei. "Nei!" sa jeg, og Bølla skvatt tilbake på plass. Flott. Men jeg var sikker på at vi kom til å stryke, men tenkte med meg selv at øvelsen er viktigere enn prøven, så jeg får bare fullføre og vise Bølla at hun må jobbe på tross av morsomme distraksjoner. Men vi sto! DOmmerne diskuterte litt, men kom fram til at vi hadde hatt god kontakt og jeg hadde utvist kontroll over hunden, siden hun kom tilbake med en gang jeg sa fra. Og siden det står i reglene at man skal strykes hvis hunden ikke lar seg kalle tilbake i det hele tatt, gikk det bra. Puh! "Men det hadde ikke holdt til en konkurranse," fortalte den ene dommeren. Det kan jeg leve med. Ganske flinke jenter!

Tid for apport... Helt fram til forrige uke var jeg bombesikker på denne øvelsen. Bølla apporterer kjempebra. Til det viste seg at hun ikke skal avlevere før dommeren gir beskjed, dvs at hun skal sitte evd siden av meg en liten stund med apportgjenstanden i kjeften. Faen. Tyggetyggemistehjælpplukkeoppigjenogtyggetyggemiste. Kaos. Jeg har ligget i hardtrening i "camp apport og hold pent" den siste uken - og Bølla holdt nesten uten tygging, og mistet ikke apoortene! Hurra! Og hun kom vakkert inn på plass!
Igjen må Baldersheim forundret slå fast at trening funker. Fikk kommentar fra dommer om at hunden tygger litt mye, og da bare tenkte jeg "han skulle sett henne for en uke siden!" Da hadde vi strøket - på en øvelse jeg trodde vi hadde i lomma. Bra påminnelse til hundefører om å ikke bli høy på pære og glemme å finpusse på momenter men jevne mellomrom. Fortsetter å trene på pen holding og avlevering.

Siste øvelse er innkalling av fri hund. Og hvor fri! Bølla gikk selvsagt ikke de pålagte metrene fra meg, så dommeren måtte kalle på henne for å få henne unna meg så jeg kunne rope på henne. Hun kom først da han lekte litt med snøen. "Snø! Deilig!" Borte var hun. Lojal labrador my ass. Og så var basingen og snøspisingen i gang. Shit, tenkte jeg. Nå har hun det inmari gøy der borte, og C er like ved henne. Velvel, man må prøve, og tror du ikke hunden kom som en kule da jeg ropte. Og når jeg sier kule, så mener jeg kule. Det var klassisk fuglehundløping med Bøllas klassiske brems - som betyr ingen brems - pang inn i knærne mine. Men jeg var selvsagt forberedt. C sa at de andre øvelsene hadde sett relativt pene ut, men da hundefører knakk sammen i knærne i innkallingen og Bølla lykkelig løp rett inn i nevnte hundefører, så vi ganske teite ut :-) Jaja. Alltid glad for å kunne underholde!

Da jeg ringte en tredjedel av leserne mine (mamma) etter prøven og fortalte at vi hadde bestått, utbrøt hun "Nei, tenk at dere vant!" Jeg prøvde å forklare at vi vel egentlig ikke hadde vunnet noe, men likte egentlig tanken. "Vi vant appellprøven!"

Kjempegøy å ha den første prøven bestått og bak oss. Det føles liksom litt mer offisielt nå. Og så er jeg litt stolt av hunden min som ikke kunne "sitt" før hun var to år gammel. Og så er jeg glad for at lydighet bare er en eneste stor lek for henne og at hun liker det, men er også fornøyd med at hun kan beordres til å jobbe videre og avslutte øvelsen selv når hun ikke selv har så lyst (jfr fri ved fot...) - fordi jeg ber henne om det. Jeje!

Overværssøk inne

2009-01-15T21:00:00.000+01:00

Det var da voldsomt som folk går seg vill inne i parkeringshuset på Fornebu! I kveld gikk alarmen kl 18.17. Denne gangen var det K som var den uheldige. Uheldig? Nei! Bølla og Nanna var jo der!

Dette var Bøllas andre innesøk, og det var tudelig at hun husket fra forrige gang. Hun var helt klart mer i søkemodus fra begynnelsen av. Første funn var en blanding av syn iog overvær, ikke helt lett å si.

Neste søk var i den mørklagte tredjeetasjen og her var Bølla virkelig i letemodus. Fikk overvær av nrh-kolleger utenfor bygningen (ikke yttervegger i bygget). Vi gikk over hele etasjen, og Bølla fant K. Veldig bra funn, for han satt bak en dør og hun kunne bare få ham på overvær. Men huin datt litt ut og glemte at hun skulle til meg. Og da datt jeg litt ut, siden situasjonen var helt ny, og i setdet for bare å kalle henne inn, rotet jeg litt. Men vi fikk ordnet det, og avsluttet korrekt. Tror ikke det var så alvorlig. Nå vet jeg i alle fall hva jeg skal gjøre neste gang - kalle inn. Har hun melding, kommer hun jo med den da. Bølla er uansett veldig trygg og glad i denne øvelsen. Gøy!

Deretter fikk Bølla faktisk et tredje søk, denne gangen utendørs nede ved sjøen. Jeg slapp henne på avtalt plass, og det var en fryd å se henne lete selvstendig og glad og ikke det minste engstelig for å gå fra meg.

Kom i snakk med S, som er intruktør på et av Oslo-lagene, og som fortalte at det ikke er uvanlig at retrievere er litt for selvstendige i søk. Hun har selv hatt en retriever som var litt ulydig i runderingen, og ba meg ta kontakt hvis jeg trengte tips - så det skal jeg gjøre. Godt å høre at det er en fuglehundgreie å ville bestemme litt selv. Ikke at det løser problemet mitt med stoppene, men det betyr at jeg ikke er den første og at det kanskje kan løses.

Passeringer

2009-01-13T20:50:00.005+01:00

Første slaget var tomt og gikk mot vinden...Det siste merket jeg først i ettertid (fikk beskjed om å sende ut der). Ikke rart hun gjorde seg kjapt ferdig der.... og svusjet over midtlinja 50 meter lenger framme. Søren. Mens vi ventet på tur, fikk Bølla med seg at det var folk i skogen, mulig at hun også så Js lykt. Min feil i så fall. Anyway, hunden visste at det var noen der og fikk ganske riktig J i nesa, det var lett å se på .

Strenge stemmer på midtlinjen sa jeg skulle kalle henne inn, men jeg visste altfor godt at Bølla aldri ville funnet på å komme på innkalling når hun har noen i nesa i runderingen. Og med tanke på det vi skal drive med, er det forsåvidt ok. Med tanke på lydighet er det en liten katastrofe på fire bein. Dumme hunden. Det er selvsagt hennes feil at hun ikke lyder, og ikke min. På dette punktet er hundelitteraturen helt klar. Jadda.

Velvel. Hundefører dro et par puslete "heeeer!", som betyr noe sånt som "jeg står her og når du er ferdig kan du komme hitover." Vel. Ingenting skjedde og tilslutt fikk vi en litt fortvilt figurant på radioen som ba meg "kalle inn den bikkja", for han fikk ikke børstet henne bort. Huhei! De første slagene til Bølla går gjerne litt vilt for seg. Jeg kalte ("kom!"), og hun kom. Jøss. Var vel mynten som falt ned inne i hodet hennes. "Åja! Avlevering av melding, ja!"

Avlevering:
Avleveringene var lett kaotiske, med en labrador som vil hilse og avlevere til alle tilstedeværende på midtlinja, og Bølla datt ut på et par visninger. Men passeringene gikk så det føyk, det var morsomt. Prøvde å sende henne etter et tomslag, men etter fem meter fant hun snø, herlig snø, og snøbadingen og -spisingen var igang. Tosk. Sendte på nytt (oppstilling, ikke passering), og det gikk fint.

Jeg har begynt å trene på avlevering fra bånn igjen så den kommer på plass igjen, bokstavelig talt. Skader ikke å ta fram momentene og pusse på dem.

Sending:
Jobber med å få sendingen på første slag så likt som mulig hver økt - og alle de andre oppstillingssendingene også. R måtte minne meg på at Bølla pleier å bli sendt fra min venstre side da vi skulle la henne passere første gang. Likt! Hver gang!

Ved passeringer stiller jeg meg opp og ser ut i skogen, ganske rett i ryggen som ved vanlige sedninger og gjør ikke noe med hendene, som ved vanlige sendinger. Roper "her!", Bølla blir sluppet, løper forbi og i det øyeblikket hun er rett ved/forbi meg sier jeg "runder!" - også det så likt som mulig hver gang.

Hundefører:
Tilbakemelding fra C var at jeg var rolig hele tiden, ikke noe stress eller gestikulering ved sendinger, også da Bølla stakk på egen hånd, som ville vippet meg av pinnen før. Yeah! Møt den nye Gandhi!

Merket at Bølla ble litt sliten i huet og lett ufokusert etterhvert - passeringer er jo et ganske nytt moment. Bare bra at hunden blir sliten og lærer at vi fortsetter å jobbe likevel. Psyke-skyving.

Planen er lagt for våren: Pressing av hund (og meg...). Begynner med det når rundering er på planen igjen sånn at jeg kan jobbe intensivt i en periode. Aller helst 3-4 ganger i uken hvis det er gjennomførbart. Note to self: Husk å si opp jobben. (C har allerede varslet at han flytter på hybel i den perioden.)

Inntil da trener jeg passeringer med et tomslag i ny og ne. Med litt hell (hmmm.. er det det vi kaller treningen nå?) har hun lært passeringer før vi begynner med intensiv runderingstrening, nedpsyking og hjernevask av hund og fører.

C lanserte også en teori om at siden jeg nesten alltid vet hvor det er tomt og ikke, telepaterer jeg dette til hunden min. Pøh! ..... Ok da. I vitenskapens navn er jeg villig til å prøve alt. Er litt skummelt om jeg virkelig er blitt så vant til å vite hvor folk gjemmer seg at jeg gir ubevisste signaler til Bølla. Ikke utenkelig. I så fall må det bort så kjapt som mulig.

Kræsj!

2009-01-13T12:40:00.012+01:00

Lyden av hundeførers ego mot bakken. Au. (Skulle trodd jeg var vant til det nå?)

Apporten har jo alltid vært vår stolthet. Vel ser det ikke pent ut, men det funker, og Bølla glemmer aldri å ha med noe inn til meg. En gang figuranten ikke hadde løsbitt, tok hun med seg en tre meter lang tjukk stokk. Hehe. Jeg tenkte det holdt (og det gjør det kanskje også der ute i den virkelige verden, dvs på midtlinja (Gulp. tenk å kalle midtlinja for den virkelige verden.)), men da vi tok en liksom-appellprøve-prøve i går kveld, greide ikke Bølla å holde apporten lenger enn et halvt sekund. Hun er bare så vanvittig glad. Og blir litt stresset og pesete når vi holder på en stund. ADHD.

Note to self: Huske å tørke støv av momentene innimellom og trene litt på dem... Sluta INTE trena på apporten (svensken min suger, men alt høres liksom morsommere ut på svensk).

Satte i gang i dag med hjemmetrening, og det er jo som om hunden aldri har trent apport før. Jesus og Maria. Hun (Bølla, ikke Maria) blir bare så inmari høy og jager seg selv opp og tygger og tygger. Det er riktignok snill retrievertygging, hun virrer vilt med huet og lar gjenstanden liksom rulle rundt i munnen, så ingenting blir ødelagt eller får merker. Det siste er nemlig kriteriene for ikke å stryke dersom hunden tygger.

Jeg har sjekket nøye hvor randsonene går i øvelsene mellom bestått og stryk, for det er i de grå nyansene jeg regner med å befinne meg. C satser på å ta med advokat til prøven. (Gleder meg til våre eventuelle barn kommer hjem fra skolen med dårlige karakterer...)

For å sjekke at hunden min "ikke etterlater bitemerker eller ødelegger apportgjenstanden" lot jeg henne apportere både mobilen min og mine nye briller til 3000 kroner. Det kaller jeg tillit. Litt sikkel i tastaturet skader vel ikke. Og jeg ser helt fint med ett brilleglass. Haha.

Søk i bygning

2009-01-08T21:01:00.000+01:00

Verdens morsomste øvelse! Bølla fikk prøve seg på innesøk for første gang, og syntes dette var en fantastisk oppfinnelse. Hunden går løs og skal finne figuranten på overvær. Vi satte i gang, Bølla var overlykkelig og syntes det var stor stas å få gå rundt sammen med E og meg og bare snuse, hoppe og være til. Hun kikket på meg innimellom med et glad blikk som sa "Jeg aner ikke hva vi driver med, men dette var GØY!"

Hennes aller første inne-figurant fikk hun ikke på overvær, men på syn. Men det aller viktigste var gjort: å vise Bølla hva vi drev med, at vi faktisk lette eter figuranter her inne i det gamle, støvete parkeringshuset. Funn, melding og påvisning gikk veldig bra, den deler er generalisert.

Så hevet vi terskelen litt for søk nummer to og gikk opp i tredje etasje, som er mørklagt. Antakeligvis vanskeligere for eier enn for hund, for jeg så at hun plutselig gikk over i typisk overvær-trav, men siden jeg ikke så hodet hennes og om hun faktisk jobbet med nesa, og hun så ut til å slå seg til ro med "Åja, var det deg jeg fikk ferten av" da hun omtrent gikk på C, som gikk sammen med meg, var jeg ikke sikker, men det var nok figurant-E hun hadde hatt i nesa og ikke helt greid å lokalisert.

Vi tok en runde, og Bølla tok E på overvær. Gøy! Jubel og pølse og overopphetet hund som ikke hadde tid til avlevering av løsbittet. Jeg stoppet henne og fikk henne inn til skikkelig avlevering. Vil ikke få en hund som mener at å melde er å såvidt se meg i det fjerne på midtlinja før hun løper tilbake til figuranten for sin vel fortjente pølse. Det er helt nytt at Bølla nesten ikke har tid til avlevering, og i et figurant-sug-lys et bra tegn. Motivasjonen er der, jaffal. Og hun fantes ikke trykket, tilbakeholden eller engstelig på runden vår. Hun trives nok aller best når vi to jobber sammen og jeg er innenfor synsvidde.

Bølla etter funn: "Jeg må ut igjen! Ut til den morsomme damen i skogen! NÅ!" Løpeløpeløpehopp.

Nanna: "ØY! Bølla! Du glemte noe!?"

Bølla:"Åh, den teite plasttingen? At du kan være så opptatt av å få den da! Javel, da. Men NÅ skal jeg ut!"

Gleder meg til neste trening for å se om hun husker litt fra forrige gang og jobber enda mer aktivt og målrettet fra begynnelsen av.

Ved fot!

2009-01-05T18:31:00.001+01:00

Lydighetstreningen går sin skjeve, uelegante gang. Fri ved fot er en mini-katastrofe på grunn av overopphetet, hylende glad labrador som bare vil så inmari mye at potene stokker seg og hun ligger mest i min hakehøyde enn knehøyde. Men hei. Det står ikke på innsatsviljen i alle fall. Hennes altså. Selv er jeg klar til å pakke sammen denne dusteøvelsen. Må bare be om at den som skal teste oss på appellprøven er lydighetsdommer NRH-style og ikke NKK-style.

Bølla følger meg som lim i øvelsen, men som et slags fleksibelt jojo-lim, om man kan forestille seg noe sånt. Kanskje som en gummistrikk. Hver gang jeg gjør holdt, tolker Bølla det som en kommando til å hoppe høyt opp i ansiktet mitt før hun !bums! detter ned på plass. I grunnen ganske underholdende, og jeg mener at enhver dommer straks bør bli slått av det vakre i pardansen vår. La oss kalle det freestyle.

Høy som en drage

2009-01-02T16:45:00.000+01:00

Planen for dagens økt var rett og slett å minne Bølla og moi på at rundering faktisk er inmari gøy. Derfor fikk den gule fare først ett eneste slag med funn først, før hun ble stuet bort i bilen. Åheisann for en påfylling. Vi måtte leve med mye hyl og skrål og neseskrubbing (Når bølla er høy, gjør hun et eller annet rart inne i buret sitt som gjør at nesen blir rød og oppskrubbet. Passe teit i grunnen.) mens E runderte med Fryd&Gammen. Nydelig hund, det der. Hun er så vanvittig motivert og fokusert og vil bare ut, ut, ut.

Deretter var det på'n igjen med Oppsals Store Datter. Tomt, funn, funn, tomt, tomt, funn. Fikk en kjempestopp på det siste tomme slaget. Fra himmelhøy til snøspisende på null sekunder. HÆ??? Hva søren skjedde?

E grublet fært hun og, men sa noe interessant om at Bølla virket trykket og at det så ut som om det var noe i situasjonen som hun var ukomfortabel med. E fortalte om en liknende situasjon som eieren hadde løst på to måter: Ved selv å belønne ute hos figuranten og ved å peppe opp hunden veldig. Belønning hos fig prøver jeg gjerne. Pepping - jeg kan bli bedre på å vise Bølla hvor inmari gøy jeg har det "se, selv når jeg er sliten har jeg det så gøy gøy gøy!" - bruke stemmen mer og sånt. Men jeg tror ikke at pepping i betydningen av å holde henne høy som en drage er løsningen, for da tror jeg vi går rundt problemet i stedet for å løse det. For når Bølla er høy, har vi jo ingen problemer. Hun må kunne jobbe når hun er lav også.

Hadde et par passeringer som var fine, både for egen bølla-motor og med assistent-holder.

Fikk noen gode tips fra E som jeg vil jobbe med:

Ikke møte Bølla med overkroppen vendt mot henne når hun kommer inn fra et slag. Det kan virke dempende - vanligvis betyr jo det stopp. Tenk flyt.
Korrigere snøspising og annen tulling og gi Bølla beskjed om at det ikke er akseptert akkurat nå. Stoppe vimsingen hennes. Synes det er litt klønete å vite når jeg skal korrigere og når ikke, siden man jo helst ikke skal korrigere så mye i rundering og innlæring. Men snøspising og tullingen er jo ikke en del av runderingen. Det må man vel kunne si :-)

Julebukk

2008-12-27T17:14:00.003+01:00

Utrustet med en tung forkjølelse, svigermor, C, løsbitt og hund tok jeg turen til Sognsvann i dag. Strålende vintersol, skikkelig postkort, og det lå en fin, glatt is på vannet. Fikk overtalt innlandstyskerne til en tur utpå. Skulle selvsagt tatt med skøytene, tenkte jeg da jeg så den fine isen, men så kom jeg på hvor vanvittig vondt jeg alltid får under føttene av gå på skøyter. Sære greier, men det gjør orntlig vondt. Så forresten en levende kjendis, han pene fra nytt på nytt på nrk, han som sitter i midten og er sjef, og han var selvsagt en suveren skøyteløper. Pene mannen sin. Men dette sporer av. Treningsblogg, Nanna, treningsblogg.

Tanken var bare å gå tur, men jeg tok med noen løsbitt og en pølsebit "bare sånn i tilfelle." Savner trening. Etter å ha skøytet uten skøyter over isen, sendte jeg C og moren opp i uren for å gjemme seg. Bølla så dem forsvinne - hun så dem gå sin vei, og hun så den generelle retningen, og var fokusert. Det avtalte sendestedet var veldig bratt og fullt av steiner (derav ordet "uren") - mye brattere og mer steinete enn jeg hadde trodd på avstand. Slett ingen topografi (hah! google it!) for nybegynnere, og mye vanskeligere enn noe Bølla noen gang har fått brynet seg på. men selv 5-7 minutter etter at hun hadde sett C m/familie forsvinne, var hun veldig fokusert og klar, og gikk som et udyr. Eller klatret er vel heller ordet.

Det varte og det rakk. Ingen Bølla. Ropte "her!" etter lang lang tid (5 minutter? For oss med labradorer er det faktisk ganske lang tid. Tror setter-eiere ser litt annerledes på det) og til slutt kom hun hoppende fra stein til stein ned nevnte ur. Med løsbittet i munnen. Det mister hun ikke, velsignede dyret.

"Vis!" og oppover gikk det og jeg fikk merke hva en forkjølelse (og juleferie og -mat) gjør med kondisen. Vel oppe skjønte jeg strax hvorfor THTT (ting hadde tatt tid) - Bølla måtte krysse en isete skogsvei som var rundt tre meter bred for å komme til figurantene. Den visste jeg ikke om. Men hun hadde gjort det! Hun krysset, fant, tok løsbittet og... begynte å rote rundt på denne veien på vei ned til meg, fortalte sjefsfiggen meg etterpå. Rotingen kan skyldes bratt terrenge nedover, lavt mot, falt ut, hva vet jeg.
Men siden R på en tidligere trening har fortalt meg at hunder ofte vil velge å ikke krysse veier og andre naturlige/unaturlige oppdelinger av landskapet, men oppfatte det som en grense som den ikke skal krysse, var jeg storfornøyd med at Bølla faktisk krysset veien og fant på andre siden. Bra læring.

Jeg tok dette ene slaget av to grunner: E sa på sist trening at hunden aldri skal vite om den skal gå ett eller tjue slag eller hvor mange mennesker - om noen - som er i skogen. Hun har gjerne innimellom tatt bare ett slag på trening. Vi har fått en litt for typisk 6-7-slags-trening. Dessuten ville jeg vise familien hvordan vi trener - en slags juleunderholdning om du vil. Se på sirkushunden min! Men resultatet ble mer trening enn jeg hadde trodd.

Jeg så i dag at Bølla har et ok figurantsug, stort nok til å jobbe seg gjennom vanskelig terreng. Dessuten innså jeg at hun vet mer om at folk mangler enn hva jeg har trodd hittil. Nå var jo dette en påvirkning vi ga henne, at hun så de to forsvinne, men jeg må ikke glemme at det kan bety at hun husker mer om noen er borte fra midtlinja enn jeg tror. Alle der=tomslag=boring. Noen er borte=funn=pølsefest.