Så kom Ask på besøk

Følt temperatur -30, sterk kuling/liten storm. Her gjør C seg klar til å gå ut med søpla (og hunden), mens Bølla sitter foran ham og titter andektig (skeptisk?) opp på det rare vesenet.

U: Understimulert hund

"En understimulert hund står gjerne og gjør mye, biter i stykker ting, og er generelt rastløs"

Understimulert? Prøv å gå lange turer i skog og mark, legge spor og feltsøk i minus 30 og storm. Hah!

Vel. Hunden vår bjeffer aldri og er generelt en sofagris. Rastløs finnes ikke. Men biter i stykker ting.... Dette var bildet som hilste oss velkommen etter en handletur på lørdag. Bølla fant posen med papir som skulle kastes, full av deilig duftende melkekartonger og pappruller som bare føles sååå gode å sette tennene i. Legg merke til tøflene mine i bakgrunnen, som sto der hele tiden mens hun holdt på, og som var fullstendig urørte da vi kom hjem. Flink bisk!

Bodø by night...

... er i grunnen som Bodø by day nå om vinteren. Mørkt var det uansett da vi pakket hunden og dro av gårde for å rundere med Å. Bestemorenga lå ensom og forlatt i snødrevet, så det var bare å rundere i vei langs en midtlinje bred som en ballsal - herlig! Bortsett fra at glattisen under snøen fikk hundefører til å ta noen rare piruetter innimellom.

Vi hat startet med nytt program for Bølla: Forlenge tiden hun er i letemodus. For hver gang vi runderer, skal hun lete litt lenger.

Planen var å starte uten påvirkning, og å gå til jeg så at Bølla trengte stimulering.

Jeg innstilte meg mentalt på å få se igjen våre gamle uvenner Stopp, Full Stopp, Må Bare Tisse Litt, Så Må Jeg Bare Rulle Litt i Snøen Først og Hilse På Alle På Midtlinjen. Klart sånt dukker opp når hunden for første gang på jeg vet ikke hvor lenge må starte runderingen uten klapp med eller uten funn, og bare skal sendes ut alene for å lete. Frustrasjon og tom hund.

Snørullingen kom alerede før start, tissingen var der, hilsningen og stopp og - men full stopp kom aldri. Må huske å glede meg over det! Og det er ikke så rart at hunden rullet seg i snøen når jeg gikk salig på trynet på isen og ble liggende på bakken og le da jeg skulle sende henne. Det er jo snørulling fra hundeførers side, det.

Jeg hadde et kort øyeblikk hvor jeg ble frustrert. Men jeg fikk tatt meg sammen, smilte og sendte. Og noen ganger måtte hun sendes opp til tre ganger, men hvert slag endte med å bli langt og fint.

Etter at Bølla hadde lett i ca ti minutter (note to self: kjøpe stoppeklokke til å ha rundt halsen som man kan trykke på og av og som lagrer tiden - det er ikke mulig å rundere og ta tiden på seg selv), var tiden inne for å gi henne en klapperekke. C og Å stavret seg over isen og inn i skogen på hver sin side mens jeg og hunden gikk bak en kolle så Bølla ikke skulle få med seg hva som skjedde. Jeg sto og sang høyt alene i skogen så Bølla skulle høre minst mulig. Tror ikke det funket, men det var nu trivelig.

Så var det ut på midtlinjen og få to klapp fra hver side. Ojojoj! Turbosøkelyst fra hund. Men vi måtte pent gå og gjemme oss i skogen igjen så Bølla ikke skulle se at de to klappende forsvant tilbake til bilen igjen.

Det funket. Påfylt hund gikk flotte slag. På det første var hun ute langt og lenge, og jeg ropte ikke, bare ga henne et "her er jeg!" etter en stund. jeg var innstilt på at det var en sjanse for at hun kunne ta sporene til klapperne og følge dem til bilen, og jeg hadde allerede bestemt meg for at dersom det skjedde, vel, så skjedde det. Men under over alle under, hunden kom tilbake til meg og lot seg sende. Mistenker at hun hadde vært et slag over på andre siden også i sin leteiver, men hei! Ber du om letelyst, får du takle det når du får det!

Vi vandret på med freidig mot. Hunden krysser sjelden midtlinjen av seg selv og må svært ofte stilles opp og sendes. Jeg prøver selvsagt freidig hver gang å bare sende, og lykkes i ca 35% av tilfellene. Det er 49% mer enn tidligere, så jeg synes det går framover! Det blir veldig mye mindre flyt av å måtte sende hunden på nytt hver gang, og jeg skulle så gjerne sett mer drift i henne, men jeg har sett godkjente hunder som stilles opp og sendes for hver gang, så det skal ikke stå på det. Letelyst er alt jeg er ute etter, og slagene hennes er fine.

Etter klapperekken var Bølla i søk i ca 10 minutter. Det betyr at hun vært i søk i rundt - maks - 20 minutter. Kanskje vi skulle safe og si 17 minutter. Ikke helt uviktig, siden poenget er å prøve å forlenge tiden i søk med to minutter for hver økt. Siden jeg ikke helt kan dy meg med å legge merke til lengde, anslår jeg at vi runderte opp mot 400 meter.

Kort&herlig

Søndagens treningsøkt foregikk nesten nede på kaia der hvor Hurtigruta legger til, men i laste- og losseområdet. Det gir alltid mange fine krinkelkroker og gjemmesteder.

Da det var vår tur, satte en happy Bølla i gang med asfaltspor.... De ga henne ingen svar, så hun satte kjapt nesen i været og fortsatte med overværssøk. Det fikk hun igjen for, for etter et par minutter fikk hun duften av E i nesa. Hun løp bort dit ferten kom fra - men det var da som.... Ingen her? Frem og tilbake, men hun må jo være her! Har hun løst seg opp i luften? Opp i luften, ja! E var gjemt rundt en mete over bakken, og Bølla fikk løst mysteriet med figuranten som kan luktes, men ikke nåes - og meldte. Finfint!

Området var relativt lite, og jeg ville ha Bølla i søk så lenge som mulig, så jeg sendte henne ut på slag og dirigerte henne. Her var det ingen tulleløping, kun leting. Og jeg oppdaget en morsom ting: All treningen med retningsdirigering har funket! Hun lot seg dirigere i alle retninger så lett som bare det. Nanna slenger ut med høyre arm, Bølla går til høyre... Herlig! Det er gull verdt i søk. Moro å se hvor ekstremt førervâr hun er. Kanskje det er en grunn til at hennes rase brukes mye som førerhunder...? Det er blitt mye greiere i runderingen også, selvom den øvelsen selvsagt er mye mer utfordrende både for hund og fører. Den krever med kondis, mer letelyst, mer selvstendighet, mer mot og i det hele tatt.

Det er så jeg vurderer karriereskifte (nok en gang. Først skulle jeg bli selger av feltsøksgjenstander, deretter cellospiller, og nå, hva er det denne gangen?): Man skulle blitt toller og fått brukt henne som narkohund. Bølla er drivende god til å lete når hun får lov til å jobbe tett sammen med meg og få støtte og veiledning.

Men jeg hadde nok blitt en dårlig toller. "Du ser ut som en trivelig kar, og siden du lover at du aldri skal smugle mennesker igjen, og side du ikke aner hvor heroinen i bilen din kommer fra, skal jeg la deg gå." Dessuten er jeg dårlig på å gå med uniform og å ha arbeidstider. Og teamarbeid. Og å jobbe med mennesker.

Kanskje Bølla og jeg kunne bli selvstendige narkokonsulenter som hyres inn etter behov?

Et nytt familiemedlem

Forrige uke fikk vi tilskudd til familien: en cello! Bølla syntes først den var litt stor, og da jeg svingte buen for første gang, ble hun svært skeptisk. Men med litt støtte turte hun å hilse på den nye kompisen, og nå ligger hun en meter unna og sover når jeg spiller. Snakker om musikalsk hund!

Jeg har sagt opp jobben!

Dette blir kjempebra! Jeg har funnet en ny inntektskilde. Nå er'e bare å lene seg tilbake og ansette pengetellere.

Den nye gullgruven heter "Salg av gjenstander til feltsøk".

På canis.no selger de nemlig felt gjenstander (to ord, korrekt) til kr 59,-

Logikken er splitter pine enkel: Når man trener søk, må jo hunden ha noe å finne. Jeg vet at mange av dere i NRH bruker fyrstikkesker, biter av hageslanger, en hullete vante, ja, simple stoffbiter har jeg også observert brukt.

Trist. Fattig.

Jeg titter meg rundt her jeg sitter i skrivehulen min, og hva ser jeg: innefor en radius på 60 centimeter: Penner, hylse til leppepomade, gammelt pennal, utslitt kameraetui i jukseskinn, en del av en tøyleke som ble halshugget av Bølla, noe glemt julepynt og så videre. Digitalkamera, dyre briller og mobiltelefon til dem som stoler på hunden sin (pc-skjermen blir for stor). Hallo. hundene våre skal ut og finne mennesker i nød. Da synes jeg det minste vi kan gjøre er å gå ut i skogen og gjemme bilnøkler, lommebok og mobil og be hunden finne det. Det handler om tillit.

Uansett. Jeg har mer enn nok stæsj til å sette sammen masse sånne felt gjenstands pakker for salg.

Nå er det slutt på å bruke gamle vanter og triste sokker i søket, slå til og kjøp Nanna&Bøllas Overraskelsessøkspakke til kun kr 129,-! Eller hva med en Premium-variant (jeg kan lime glitter på tingene) til kun kr 217,-? (Ingen av pakkene inneholder ovennevnte tillits-gjenstander.)

Kjøper betaler porto. Eller. Kjøper kan komme og hente pakken sin selv. Jeg tror ikke jeg orker å gå på posten.

Nytt år, nye feil. Nei, vent'a. Nytt år, ...

I løpet av treningsdagen vår i dag falt det ca 2o cm snø. Unnskyld, sny. Bølla har ligget brakk siden før jul, stakkars, så lenge at jeg nesten hadde glemt hvordan hun så ut, hunden min. Sånn føles det i alle fall. Tre uker uten rundering er kanskje ikke verdens undergang for andre, men når man er vant til å tusle rundt i skogen og gjemme seg for diverse rottweilere og schäfere med jevne mellomrom, kjennes det lenge.

Vel, hunden min viste seg å være gul i pelsen og av rasen labrador. Finfin start, tenkte jeg, labradorer er jo så søte med de hengeørene sine.

Vi startet første økt (ok, den andre også) med vår sedvanlige "jippijippijippijippijajajajaiiiiiiiiiiiiiiiiii!" kombinert med yrevill hopping og spretting fra "på plass"-posisjon til en slags tigge-leke-posisjon i halv-dekk foran meg og tilbake til på-plass. Og så videre. Hadde vi trent agility, hadde vi vunnet. Jeg trøster meg med at alle hundeeieer har sitt å slite med. Vi slipper i alle fall en hund som jager postbud og som utagerer, og hennes verste synder er å være vill og gæern før treningsøkt, drøye'n litt med å komme på innkalling når det ligger noe spiselig i lia man bare skal gjøre seg ferdig med først og å kutte all kontakt med eier når hun er sliten. Jeg kan leve med det, har jeg kommet fram til. Jeg kan til og med jobbe med det, om det skulle falle seg sånn.

Det var fint å hente fram hunden sin igjen etter en veldig lang (og veldig fortjent, ifølge 9 av 10 tannleger og andre eksperter) juleferie. Første økt skulle være påfyll og motivasjon. Av hundefører. Bølla var så gira atte, men jeg vet av erfaring at det gå kjapt i revers om hun ikke får påfyll hun også. Selv har jeg som følge av ytre (indre?) omstendigheter hatt motivasjon på lavmål for å trene i det siste. Det er første gang jeg opplever å ikke ha lyst til å gå ut og trene siden vi fikk Bølla for 2,5 år siden (jeg snakker ikke om lufteturer eller duste-rally-lydighet, men om skikkelig trening). Men som alltid var det fint å komme seg ut.

Første økt var dessuten stresstesting av det nye bittet - kan hun holde det når hun er sliten og over litt lengre avstander? Ja. Kort og godt. Halleluja. Hun fikk noe sånt som 8 funn med klapp og var glad som jeg ikke har sett henne på en stund - faktisk siden siste trening. Aha, det var derfor vi likte å trene hund! Å se den happy labbisen med den skjeve rare halen og de fine hvite ridebuksene (jeg snakker om pelsen hennes i poetiske vendinger, man har ikke blitt gal og begynt å kle på hunden sin ordentlige ridebukser) forsvinne ut i skauen og galloppere tilbake med melding som hun så vidt får gitt fra seg før hun vrenger ut i lyngen igjen er motivasjonspåfyll nok for meg.

Andre økten feiret vi med et heftig snøfall, sånn at jeg skulle ønske at jeg hadde tatt med slalåmbrillene mine. Men siden de sjelden er med på hundetrening (trenger dem til løkskjæring hjemme), ble det med ønsket. Vi hadde veldig godt av å trene i dårlig vær. Altså, jeg digger snø, men dette var så tett og vått at det var vanskelig å se foran seg. Bølla var tydelig påvirket og myste ut i granskogen. Startet med to funn (med klapp) og gikk deretter rundt fire timslag før vi fant C som - skulle du sett! - hadde gått seg vill nettopp der Bølla var og trente den dagen. Heldig for ham! Han var helt hvit og nedsnødd da han ble funnet, men det holdt med litt munn til munn fra hundeføreren så var han god som ny igjen.

Og så runderte vi videre og alt var godt. Velstand i Hakkebakkeskogen. Jeg dro forresten en Johnny og fikk de to figurantene som hun fant først i løypa til å gå inn på midtlinjen og gjemme seg i bilen (der var det visst kaffe, røyk og musikk, så de hadde det visst ikke så verst). Jeg ville at Bølla skulle tro at de fortsatt var ute i skogen. Det funket fint, et par ganger hadde hun sporet på midtlinjen og løp bortover, men jeg fikk stoppet henne og fikk henne inn og sendte ut. Kult at spordronningen faktisk lar seg ta av sporet og settes i gang med rundering - yeah!

Det gikk fint, selvom Bølla trengte litt mer oppiffing enn den første økten strengt tatt skulle tilsi, så mye påfyll som hun fikk. Men været var altså helt klart en påvirkning i negativ retning. Vi har merkelig nok trent nesten bare i oppholdsvær. det er helt tilfeldig, for jeg husker nok av treninger med høljregn og diverse, men akkurat p åvår økt har det vært oppholdsvær i 90% av tilfellene. Ikke bra, hunden må jo jobbe i regn og. Hundefører også... Husker forresten en hagløkt - den gikk rett i dass, Bølla nektet å gå ut gjennom halgveggen foran henne og så dypt ulykkelig ut. Jeg kunne vridd opp ørene hennes, så våt var hun.

Min neste utfordring er å kaste krykkene (igjen taler jeg i overført betydning. jeg runderer jo ikke med krykker, dummen!). I alle fall en av dem (hm. blir det lettere eller vanskeligere med en krykke i stedet for to?) Meaning: Jeg skal prøve å holde igjen på sjjj-lyd og radio og annen påvirkning til jeg ser at det ikke går uten, så jeg ikke bruker opp alle triksene med en gang, for det er litt som å dele ut kvikklunsjen til barna når man har gått fra parkeringsplassen på sognsvann til utedoene. For tidlig! Hva i alle dager skal du by på i bakkene opp mot Ullevålseter da kanskje? Hæ?

Harrybittet

I dag var det Cs tur til å ta styringen. Vi var på det gøyale stedet Nordland betong, som er et industristed med masse paller, grushauger, lastebiler og en haug med andre gjemmesteder. Det er veldig gøy å jobbe med hunden der, og jeg kunne jo ikke få ha dette for meg selv i all evighet. Bølla er såpass trygg på oppgaven at det ikke er noe problem for henne å ha C som fører. Og omvendt.

Vi var hele seks hunder og syv figuranter på trening - halleluja - og C ba meg gå sammen med ham og Bølla siden det var første gang. Det var moro å se Bølla jobbe - hun er fullt klar over hva oppgaven er, og går inn for det med sjel og hale.

Samarbeidet mellom C og Bølla var helt strålende. Bølla lyder ham og følger hans direksjoner. Det er interessant å følge med på henne når hun blir sliten. Da går hun tettere inntil fører og ser ofte på ham for å få instruksjoner.

Svenskebittet fungerte aldelses utmerket i dag også. Må huske å teste bittet ved å vri litt på det og se om hun fortsatt kan melde dersom det henger mer oppå nakken hennes. Ved neste runderingsøkt skal jeg dessuten prøve å få slitt henne litt ut og se om hun fortsatt klarer å holde på bittet over lengre avstander og komme helt inn til meg med bittet i munnen. Tror det skal gå bra, hun er jo tross alt en apporterende fuglehund, selv om hun ble gjort oppmerksom på det faktum lovlig sent her i livet.

Heia svenskene!

... Og Gunda Svan starter femmila i en hastighet aldri tidligere sett, dette må ende med sprekk, men neida, hun leder, og oj! hva var det? Alle andre hadde falt, men ikke Gunda, nei, Gunda sklir på hoften bortover klinkisen, sparket vilt med bakpotene før hun endelig får feste igjen og kan sette i gang med sin vanlige, vanvittige løpestil à la hare rømt fra sinnsykehuset. Og hele tiden går nesen høyt og neseborene flagrer når hun får overvær av de som har vært teite nok til å prøve å gjemme seg for henne. Hun tar en 45 graders - vel, det sklir over i en litt mykere sving, men det er underlagets feil, hun haver laaangt bortforbi rekken med paller som hun skulle sjekke, men tar seg raskt inn, hva feiler denne hunden, er det rabies eller er det bare vill begeistring og fullstendig kaoshjerne? Puh.

Påkledningen var ikke mye roligere. Doink! Doink! Doink! Min labradors idé av "på plass" er å hoppe rett opp fra sittende posisjon, ned igjen, og doink! opp igjen. Men rett skal være rett - hun gjør det på min venstre side, og blikkontakten er det ikkeno å si på.

Jeg skal aldri igjen fnyse foraktelig av border collier på agilitybanen som tar fullstendig av.

Eller jo, det skal jeg, men det er fordi agility er litt fjollete. Og fordi en av mange gleder i hundemiljøet er å fnyse foraktelig av andre og synes at man selv er mye bedre.

Ingen har noensinne lært Bølla å få på seg seletøyet. Hun kan lett bli engstelig hvis du er for kjapp, eller hvis du bøyer deg over henne. Fy til tidligere eiere (mistenker at de ikke har vært så overveldende greie mot henne), og fy på meg at jeg ikke har tatt tak i det før. Vel, halsbåndet fikk jeg på plass for en stund siden, så det går greit. Har ikke tatt det av siden, for det er enklest sånn. haha. Neida, jeg mener at jeg fikk trent henne til å sitte stille mens vi tar på halsbåndet. Stor fremgang fra å rulle rundt i evig brytekamp med hoppende glad labrador tre ganger om dagen. Men trekanten til redningshundetrening krever at hun sitter rolig mens jeg trekker og drar i strikker over og rundt og bak, og det blir aaaltfor vanskelig for labbisen som ikke aner at hun er fire år og stor hund nå.

Så jeg startet treningscamp "få på trøya", og vi gikk fra doink doink doink inne på stuegulvet til vakker, rolig og behersket stillesitting på samme gulv. Herlig! Men alt det der var som blåst bort da vi fat frem seletøyet i det virkelig liv. Intet sted er Bølla så gal som når hun venter på å få trene, og det er i den situasjonen vi må få det til. Velvel, det skal vi få til. (Og til dem som måtte tenke foraktelig at med litt lederskap fårru bikkja til å sitte stille: kjeften på seg. Jeg gjør det på min måte. Det er mye hyggeligere. Men ellers er jeg enig.)

Poenget med overskriften om svenskene var egentlig at vi fikk testet svenskebittet i dag. Det funket! 98 kroner skulle løsningen på all verdens problemer koste. herlig! Selv høy som en drage fikk hun bittet og holdt det. Yeah! Ikke noe tråkking gjennom, ikke noe justering og feil og tul og tøys, bare ren og skjær melding. Ah! Heja Sverige!

Som sagt, så gjort...

Ingen grunn til å kaste bort tid - vi lagde vårt eget svenskebitt. Nå kan alle de andre hundene stå der grønne i ansiktet av misunnelse mens Bølla danser i skogen med sitt vakre oransj-gule nylon-gummi-svenskebitt laget av meg. Ingen snubling, hekting eller tryning. Bare melding etter melding med det nesten selvlysende bittet vakkert flagrende etter hunden. Dette er det første jeg har laget selv siden sløyden!

Jeg tror det kan bli årets julegave!